PROSA
Mona Høvring
«Jente med dødninghode. Dikt og skjebnefortellinger»
Oktober
I sin nyeste bok «Jente med dødninghode» byr Høvring på både sorg og død, kjærlighet, romskip og en vakker språklig hilsen til Lukas og juleevangeliet. Tittelen «Jente med dødninghode» står i sterk kontrast til det idylliske bildet som pryder tittelsiden: To jenter i en robåt omkranset av vannlinjer sender ut signaler i en ganske annen retning enn ordene.
Bildet er som hentet ut fra fortidens pene pikebøker. I dette konkrete tilfellet fra illustrasjonen til en svensk julefortelling fra 1930-tallet. Dette kan ses som typisk for denne forfatteren som så suverent spiller på motsetninger og kontraster, og veldig tydelig i denne nyeste boka der grensene mellom dikt og fortelling hele veien er flytende. Mona Høvring insisterer på sin egen stil. Hun gjør det med sjarm og språkglede, og på sitt beste med suveren språkbeherskelse.
Dette er forfatterens niende bok, og den første etter den mye omtalte lille romanen «Camillas lange netter» (2013), som ga henne en nominasjon til Nordisk råds litteraturpris. Der skrev hun opp mot en gammel tekst og fikk den til å stå fram som forbausende moderne og foruroligende.
Her åpner det med sorg og død. «Døra til framtida lukka seg» heter det i åpningsdiktet «Eventyret som ønska å ligne det lille frøet», mens boka avsluttes med de nesten jublende ordene: «Og alle lydene kom liksom fra framtida, de var som syngende kometer på vei mot jorda». Nettopp juleevangeliet som har inspirert Høvring til denne håpefulle lille fortellingen som avslutter den 67 siders boka. Her bruker hun både eventyret og den stramme, knappe evangelieformen som bindemiddel til å skape en mangetydig tekst.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Boka er delt inn i flere avdelinger. I den første er det tapet av en far og tanker om døden, men også det håpefulle og livsbejaende som manes fram i de små prosastykkene. «Hyperfraser» er skrevet opp mot en rekke forskjellige forfatterskap, der Høvrig bruker fraser fra bøkene til Hélène Cixous, Monique Wittigs, og Clarence Lispectors for å nevne noen, til å fantasere og drømme og servere fine setninger som denne: «Å, så lett, lett, lett vi vibrerer – med tankene våre, med skrifta vi nedtegner for å huske, for ikke å krenge».
Gjenkjennelig fra tidligere er også Mona Høvrings sirkling omkring det kvinnelige: Om jenters vekst, om frykt og angst og livsstrategier. Noen ganger kan diktene oppleves som i overkant motstandsdyktige og litt kantete, men som helhet framstår denne lille boka som et særdeles vitalt skrivestykke.
Det er både glød, håp og sanselighet i Mona Høvrings språklige univers. Dessuten noen doser raseri.