ROMAN
Jørgen Brekke
«Avgrunnsblikk»
Juritzen
Jørgen Brekke har etablert seg som Trondheims fremste krimforfatter, og tatt over arven fra Fredrik Skagen. Sjette bok på seks år begynner med Vera, som 11 år gammel forgifter en far som knapt nok hadde fortjent bedre. Bare tanta hennes aner sammenhengen. Vera og broren blir sendt til hvert sitt fosterhjem.
Handlingen fortsetter mange år senere, med politietterforsker Odd Singsaker og hans kjæreste Felicia Stone, som finner en kvinne hengt i hytta de har leid i Femundsmarka. Hun viser seg å være enken etter et drapsoffer i en sju år gammel sak Singsaker etterforsket hjemme i Trondheim, men måtte gi opp fordi han fikk svulst på hjernen. Nå er han i godt slag igjen etter flere oppklarte drapssaker som vi har lest om i de foregående bøkene.
«Avgrunnsblikk» blir en slags cold case-variant, selv om en mann allerede ble dømt og fengslet for ugjerningen den gangen.
Jørgen Brekke har skrevet romaner som beveger seg over store områder i tid og rom. Denne gangen er oppsettet enklere. Ingen store historiske tildragelser, bare et lite, oversiktlig miljø i Trondheim, med unge jenter som leker med heksebevegelsen wicca, og noen eldre menn fra Universitetet de går på. Her er en litt unaturlig opphopning av mennesker med hensynsløst tvilsomt menneskesyn. Et persongalleri som er så skadet på sin sjel at de finner at faenskap er den største lykke, for å sitere en av hovedpersonene. Her kommer boka litt til kort, bokstavelig talt. Å forklare hvorfor folk er blitt så ubegripelig onde på 250 sider, om de bare er sånn, eller av en eller annen grunn er blitt sånn, er vanskelig. Brekke kunne med fordel brukt bedre tid til å gi hovedpersonene litt mer kjøtt, litt mindre blod på beinet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Dette er imidlertid et velkjent krimteknisk problem. Vi som absolutt vil lese slike bøker må finne oss i mye. Brekke skal til gjengjeld få skryt for å fortsette å tone ned de mest overdrevne virkemidlene sine, og heller vri om den forventende handlingen gjentatte ganger mot slutten, uten å henfalle til overdrevne actionscener. Tittelen «Avgrunnsblikk» referer til Nietzsches ord om å stirre så lenge inn i avgrunnen, at avgrunnen stirrer tilbake. Brekke kan godt gå enda mer i dybden selv, og samtidig forsette sine gode vei oppover.