Richard Ford
«Mellom dem»
Oversatt av Christian Rugstad
Oktober
Så har også Richard Ford kastet seg ut i den biografiske myra, pent flytende. I den lille boka «Mellom dem», nylig oversatt til norsk av Christian Rugstad, bretter han forsiktig og litt nølende ut portrettene av sine foreldre. Det er blitt en vennlig og øm skildring.
Richard Ford er en av disse stabile forfatterne, som jevnt og stadig leverer romaner og noveller, med forventet høy kvalitet. I fjor kom hans novellesamling «Det kunne vært verre», et lystig og dystert blikk på livets utsatthet og uforutsigbarhet.
Richard Ford fikk tidlig kjenne på begge disse sidene ved eksistensen. Faren hans, Parker Ford, døde da Richard Ford var bare 16 år gammel av en hjertesykdom. Og det er nettopp bildet av faren som åpner beretningen, skrevet med en distanse på 30 år. Mens minnet om moren ble nedtegnet bare kort tid etter hennes død. På grunn av denne forskjelligheten i tid er det blitt en del gjentakelser og overlappinger i den andre delen av boka, som er konsentrert om morens liv etter at ektemannen er død.
Det er den første delen som litterært sett er den beste, kanskje fordi Richard Ford her i større grad gir seg selv rom for en mer kreativ tilnærming til stoffet sitt. Han titter ned i barndommen, og veldig mye er uklart, kanskje usynlig. Da kan dikteren Richard Ford bidra med sine antakelser og gjetninger, sin erfaring og sin skrivekunst. Da kan han skrive dette om faren: «Det store, føyelige, kjøttfulle ansiktet hans var disponert for smil». Og at denne Parker Ford var en mann «som likte å være lykkelig». Skriveren erkjenner sin mangel på dypere innsikt, innrømmer denne tilkortkommenheten overfor egne foreldre. Ja, tviler på om faren egentlig fant noen stor glede i å ha denne ene sønnen. De gjorde sjelden noe sammen, han var ingen «moderne» far. Likevel, Richard Ford tvilte aldri på hans kjærlighet. Og han kan skrive, etter en del funderinger over hvor lite eller mye som finnes i erindringens tåke: «Det meste, bortsett fra kjærligheten, forsvinner».
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Richard Fords erindringer gir også noen fine bilder av et USA som er forsvunnet. Historien utfolder seg i små og større steder i sørstatene. Det hele begynner i Hot Springs i Arkansas der den 17-årige moren, Edna Atkin, treffer den seks år eldre Parker Ford som jobber i en grønnsaksforretning. Det må ha vært kjærlighet ved første blikk, for de gifter seg bare et år senere, og den vennlige Parker Ford blir handelsreisende i stivelse, med et stort marked å dekke. Gjennom hele 16 år lever disse to på veiene, overnatter på billige hoteller og spiser tredollars-middager på faste dinere og kafeer. Sønnen, Richard Ford, kommer altså til verden som en stor overraskelse etter hele 16 års ekteskap. Og plutselig må den lille familien bli bofast, i Jackson i Mississippi, der de verken har familie eller venner. Faren Parker fortsetter å reise, og er bare til stede i hjemmet i helgene. Richard Ford vokser altså opp med en delvis fraværende far, uten at han noen gang opplevde det som et savn. Han kan i alle fall ikke erindre at det var et savn. Kanskje hadde det også noen fordeler, bød på noen friheter. Den eldre Ford må innrømme at gutten Richard ikke bare var svært snakkesalig, men også ganske ustyrlig. Heller ikke var han noe skolelys. Men ble likevel en av landets beste forfattere. Og det hører med til historien at moren, selv etter at sønnen hadde utgitt to romaner, ikke kunne forstå hvorfor han ikke snart fikk seg en ordentlig jobb.
Les også: Richard Ford: Donald Trump er en bølle
Richard Fords bok bekrefter og utdyper det problematiske og lett ubehagelige i å sette nærlyset på egne foreldre. Lar det seg gjøre å forstå dem, fullt ut å kjenne dem? Også Richard Ford må innrømme at han kommer til kort i denne prosessen, han må gjette og anta og stole på sin intuisjon og sine følelser. Bemerkelsesverdige var de heller ikke, de satte ikke noe merke på sin tid, var ikke drevet av sterke ambisjoner. Som han skriver om moren: «I livet hennes fantes ingen stråleglans, ingen berømmelse». Men de to, moren og sønnen, opplevde øyeblikk sammen av dypeste verdi. Sånn sett kan dette nølende portrettet betraktes som en kjærlighetshandling.