Annonse
Gøhril Gabrielsen fortjener mer oppmerksomhet. Hennes nyeste roman «Ankomst» er en intelligent utformet spenningsroman.

Øde uhygge

Gøhril Gabrielsen serverer krypende uhygge i elegant innpakning.

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Gøhril Gabrielsen

«Ankomst»

Aschehoug

«Ankomst» er Gøhril Gabrielsens femte roman. Hun debuterte i 2006 med «Uvanlige hendelser», og allerede der slo hun an en litterær tone som siden har fulgt henne i flere romaner, en sans for smygende ubehag og nerver i helspenn. Med «Ankomst» viser hun hvilken stilsikker og treffsikker forfatter hun er blitt.

Fortelleren i «Ankomst» er en ung kvinnelig biolog på forskningsoppdrag i ødemarka, på 70 grader nord. Hun skal fullføre sitt doktorgradsarbeid, vise hvordan endringer i atmosfæriske og klimatiske forhold virker negativt inn på sjøfuglbestanden. Forskeren har installert seg i en hytte, ti mil fra nærmeste tettsted. I noen måneder skal hun være her, men kjæresten Jo skal komme etter om et par uker. Han må bare være sikker på at datteren Maria blir tatt godt hånd om før han kan dra. Også biologen har en datter, Lina, som hun har overlatt til eksmannen, bare kalt S.

Det er en ladet stemning i fortellingen allerede i de første nøkterne og presise beskrivelsene av det værbitte, hvite og tomme fuglefjellet i januarkulda. Kapitlene i romanen er rammet inn av denne nesten vitenskapelige benevnelsen av temperatur og værforhold. En virkningsfull kontrast til det turbulente følelseslivet som ganske snart skal brettes ut. Mistanken om at denne forskeren har flere grunner enn de rent vitenskapelige til å befinne seg i et mennesketomt landskap, siver langsomt inn. Her dreier det seg også om flukt, om å komme unna en mann. Langsomt utvikler Gøhril Gabrielsen denne fortellingen om kjærlighet og savn og utsatthet. Og om den evige konflikten mellom yrkesambisjoner og hensynet til barnet.

Ingen veldig original tematikk fra Gøhril Gabrielsen. Men måten hun har rammet inn konfliktene og følelsene på er original og med sikker teft for det virkningsfulle. Hun har også i sine tidligere romaner brukt kammerspillteknikken, noen få personer og noen trange rom. I denne romanen opererer hun i et særdeles stort rom – det vinterkalde fjellplatået og den lille hytta ved fjordarmen får også noe uhyggelig klaustrofobisk over seg når forfatteren deler ut rekvisittene. Det ubehagelige spørsmålet melder seg: Kan man noen gang være trygg? Og denne elskeren Jo som hun hele tida venter på, men som stadig kommer med bortforklaringer – han er kanskje ikke heller å stole på? Eksmannen framstår som stadig mer kontrollerende og uberegnelig etter hvert som dagene går, og den ensomme forskeren får ikke bare stadig mer nifse drømmer, men opplever merkelige ting, særlig etter et fall der hun skader seg stygt.

Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon

Gøhril Gabrielsen bruker stedets skjulte historie for å gi kompleksitet og litt ekstra uhygge til den moderne samlivshistorien. I nærheten av hytta hun bor har det for over hundre år siden vært noen få bosetninger. Ifølge en beretning i et lokalhistorisk skrift skal det ha skjedd en brann på stedet, som på dramatisk vis rammet en liten familie med seks barn. Disse menneskene begynner å oppta fantasilivet til fortelleren på en særdeles inngripende måte. Dette litterære trekket kan synes ganske søkt etter hvert som disse menneskene får en svært tydelig plass ikke bare i biologens hode, men også i fortellingen. Men det kan også velvillig sies at denne historien legger ekstra vekt til fortellingen og styrker den psykologiske virkningen av ensomheten og den desperasjonen som etter hvert inntar jeg-fortelleren. Et kjærlighetsforhold som legges øde, som tæres vekk, får sin klare avspeiling i en gammel historie.

Gøhril Gabrielsen har klart å veve sammen en fortelling med elementer hentet fra gammel lokalhistorie, moderne biologi og meteorologi, samliv, kjærlighet og mor-barn problematikk. Resultatet er blitt en intens thriller fra ødemarka.

Annonse