ROMAN
Jo Nesbø
«Blod på snø»
Aschehoug
«Blod på snø» er en kort roman, på 176 små sider. Det er ikke lengden det kommer an på. Nesbø vet vel bedre enn de fleste hvor viktig det kan være å fatte seg i briljant korthet. En fire minutter lang singelplate kan være vel så viktig som en rekke lange album.
«Blod på snø» har en forvirrende intrikat forhistorie. Boka er en del av et metaprosjekt der Nesbø først ville skrive en roman om den oppdiktede krimforfatteren Tom Johansen, som skrev boka «Blod på snø» en gang på 70-tallet. og ble kidnappet mange år senere. Hovedprosjektet ble utsatt, men Nesbø skrev i stedet selve «Blod på snø». Som han egentlig ville gi ut under psevdonymet Tom Johansen, men som, visstnok på grunn av amerikanske juridiske forhold, nå kommer ut under Nesbøs eget navn. For dem som ikke får med seg bakgrunnen kan boka fortone seg overraskende annerledes.
For dette er altså ikke en ny roman om Harry Hole. Heller ikke en ny «Hodejegerne». Men en liten sjangerøvelse, der Nesbø forsøker å gjenskape følelsen av billig, men spennende kiosklitteratur fra fortida. Handlingen finner sted i Oslo i 1975, der man fortsatt går ut for å ringe fra en boks, går av T-banen på Valkyrien stasjon, og en danske hele tida sier «Hva gør vi nu» «som om det var et jævla refreng». Vi møter først og fremst Olav, «ekspeditør», en leiemorder med en slags god samvittighet. Han setter grensen ved drap. En nedre grense, altså. Ran, narkotikasalg og hallikvirksomhet fikser han ikke.
Handlingen i «Blod på snø» følger i utgangspunktet et kjent mønster. Olavs faste oppdragsgiver, gangsterkongen Hoffmann, ber ham en dag om å ta livet av sin kone. Oppdraget tar en uventet vending, som gjør det videre samarbeidet vanskelig. Kona blir fort Olavs egen femme fatale. For å hanskes med Hoffmann i denne vanskelige situasjonen melder han overgang til den rivaliserende «Fiskeren». Som driver sin narkotikasentral fra en fiskebutikk på Youngstorget, der han siterer T.S. Eliot om mistillitens ensomhet. Hovedpersonen trodde sitatet kom fra George Eliot. De er altså ikke helt tradisjonelle, disse typene. Nesbø er god på å gi dem egne personligheter, selv om det kompakte formatet ikke gir plass til å utdype følelseslivet deres.
«Blod på snø» er Nesbøs egen «pulp fiction», i dobbelt forstand. Både en hyllest til den enkle, hardkokte fortellerstilen fra fortida, men også med paralleller til Quentin Tarantinos film. Volden er drøy, men omtalt med en distanse som det er umulig å ta på alvor. Vi blar videre, underholdt og uberørt, selv når blodet flyter i Ris kirke, og et hode ruller.
I tillegg til den hardkokte krimfortellingen rommer også «Blod på snø» en stor kjærlighetshistorie. Mens han forsøker å overleve i Oslos underverden strever Olav med et kjærlighetsbrev som han ikke klarer å gjøre helt ferdig. Leiemorderen er nemlig en dyslektiker med litterære ambisjoner. «Jeg vil ikke dø mamma, jeg vil bare dikte», sa han som barn, etter ti dager i brennhet feber der handlingen i Victor Hugos «De elendige» ble tilpasset hans eget verdensbilde. At dette følelsesmennesket har gått rundt og skutt folk for betaling kan være vanskelig å tro, men sånt setter spiss på en god historie.
Fortellergleden til Nesbø selv er det heller ingenting å si på. Som hyllest til sjangeren lykkes «Blod på snø» også med å minne oss om at mange av gamle forbildene hadde gode litterære sider som ikke skal undervurderes.
Sånn blir «Blod på snø» et stilig lite sidesprang, mens vi venter på den egentlige «Kidnappingen av Tom Johansen». Men først skal Nesbø gi ut «Blod på snø II: Mere blod». Og Harry Hole var vel heller ikke død?