Bøker

Nullpunktet

Freden i 1945 var lyset som endelig kom for mange. For andre starten på et mareritt.

Dagsavisen anmelder

DOKUMENTAR

Ian Buruma

«År null. En fortelling om 1945.»

Press

I grove trekk er fortellingen om krigen en om det godes kamp mot det onde, en fortelling i svart-hvitt, som slutter med yr glede etter at Tyskland i vest og Japan i øst tvinges til overgivelse. Den nederlandske historikeren Ian Burumas bok om tida etter krigens slutt i 1945, fjerner kontrastene i denne fortellingen, og etterlater nesten bare gråtoner. Ispedd lysglimt menneskeheten må la seg inspirere av til etter neste krig.

Mens vi denne senvinteren har markert overfallet i 1940, og snart skal feire freden i 1945, er Burumas bok en viktig målestokk for vår egen lille rolle i katastrofen og den bunnløse avgrunnen for millioner der ute. Boka er et viktig bidrag til å forstå verden slik den er i dag, og den er et nytt, viktig blikk på glemte ofre som ikke opplevde noen god fred. Skjebner som seierherrene og deres historieskrivere ikke har hatt særlig interesse av. Men lidelsene til millioner av japanske og tyske sivile i etterdønningene av krigen, er 75 år etter ikke lenger «fortjent».

Buruma plasserer seg selv inn i teksten ved å starte og slutte boka med sin nederlandske far, som under krigen ble arrestert og sendt til Berlin som tvangsarbeider. Kun flaks holdt ham i live under forferdelige forhold under og etter krigen. Ved å vie noen sider til opphavet, gjør Buruma historien nær og personlig.

«Omfanget av menneskelige lidelser i krigens kjølvann var så enormt og så vidtfavnende, at det nærmest er nytteløst å føre sammenligninger», skriver Buruma. Det er en massiv oppgave å skulle fortelle om alle følgene av en krig som grep inn i så store deler av verden og på så fundamentalt vis. Men Buruma lykkes uendelig godt i sitt forsøk på systematisk å fortelle om hele spekteret, fra de små menneskene og den elementære overlevelse til den store politikken i kaoset 1945. Han veksler effektivt mellom sjokkerende historier fra virkeligheten på bakken, som japanernes desperate salg av egne spedbarn i Mandsjuria, til seierherrenes taktiske disposisjoner for å hindre kommunismens utbredelse. Med de menneskelige tragediene som fulgte.

Han forteller om folks desperate strategier for å holde seg i live sommeren 1945. De hundretusenvis traumatiserte som måtte fortsette sine liv i leire til de kunne sendes videre. Om lovløshetens måneder. Plyndringene og drapene utført av brutaliserte mennesker, som selv hadde vært ofre. Overgrepene mot returnerte jøder i øst. Tvangsflyttingen av tyskere. Summariske henrettelser. Det dyriske, men veldig menneskelige behovet for hevn og oppgjør. Kolonistatenes hyklerske holdning til frihet. Etableringen av FN og planene for en ny verdensorden. Med suveren kontroll på feltet kobler Buruma den lille og den store historien sammen. Og det er en bragd å komprimere, uten å kompromisse, dette svært omfattende stoffet på 400 sider, fortalt i et lett språk og med utmerket komposisjon. Det krever stor disiplin på å holde seg til det boktittelen lover – til 1945.

Det er forstemmende å lese om de store krigsoppgjørene i Japan og Tyskland, og vilkårligheten som rådde og den kyniske pragmatismen som ble viktigst etter at de store, symboltunge skalpene var tatt. Eliten gikk fri. Både i Tyskland og Japan ble krigsforbrytere raskt del av framtida. Næringslivsledere som hadde profittert voldsomt på angrepskrigene, ble knapt straffet. Dommerstand og jurister som lydig fulgte Hitlers ordre gikk fri, mens 140.000 lavere funksjonærer mistet jobbene sine. Troen på at det var et rettferdig oppgjør, knuses av Buruma. Mye gikk galt. I demokratiets navn ble mange drept uten dom, mens andre opplevde en rettssikkerhet et diktatur verdig. Men Buruma snur på det, og peker heller på at seierherrene tross alt gjorde det grunnleggende riktige og satset på å bygge sunne, opplyste demokratier framfor å knuse sine fiender.

Ian Burumas bok er perspektivrik, men konsis om et enormt felt, og bør være obligatorisk lesing.