NOVELLER
Jan Grue
«Normalia»
Gyldendal
Ingen tvil om at Jan Grue er en idérik og smart forteller slik han framstår i novellesamlingen «Normalia». Eller man kunne kalle ham oppfinnsom, med sans for det absurde, satiriske og lekne. Novellene inneholder originale skråblikk på moderne hverdagsliv, morsomme enkeltepisoder, skarpe karakteristikker av akademisk liv på tomgang. Mange av novellene har likevel noe uferdig over seg, som om forfatteren ikke har vært helt sikker på i hvilken retning han skulle styre dem.
En av de bedre novellene, med tittelen «Til nytte», handler om en ung mann som plutselig en dag oppdager at kroppen hans har begynt å produsere en seig mørkgul væske, som ved nærmere undersøkelse viser seg å være råolje. Han tror han er alene om denne spesielle produksjonen inntil han møter en ung kvinne som har samme «diagnose». Denne fortellingen er i utgangspunktet velkomponert, holdt i et nøkternt toneleie som bidrar til en lett surrealistisk atmosfære. Men så bringer forfatteren inn et hemmelig selskap som driver med organhandel. Det hele tar en merkelig vending bort fra det satiriske, og flyter ut i en slags thrillerfortelling, slik at det oppstår et brudd. Helt vellykket er heller ikke tittelnovellen «Normalia»: Åpningen er både overraskende og fornøyelig. Fortelleren skal handle inn til dagens middag, blir avbrutt av en varulv som går amok, men lar seg ikke distrahere – «ikke la det eksepsjonelle overvelde det hverdagslige». Novellen skifter fokus til barndom og oppvekst, og varulven oppleves som en merkelig rekvisitt hentet ned fra loftet for å pynte opp i en ellers ikke spesielt original fortelling.
I tillegg til novellene inneholder boka ti såkalte «Bulletiner», en type korte meddelelser til leseren «om det eventyrlige i hverdagen», «om det sosialdemokratiske» og «om det språklige», for å nevne et lite utvalg. Her får den innfallsrike satirikeren Jan Grue boltre seg mer hemningsløst enn i novellene, og det vinner han på. Avslutningsnovellen «Biblioteket på Vinderen» har også en rekke morsomme innfall og originale karakterstikker fra det akademiske liv på Blindern, i dette tilfellet fra et tilbakelent professorliv, der forfatteren og akademikeren Jan Grue inntar et terreng han tydelig kjenner fra innsiden. Dessverre flyter også mye av denne novellen ut i prat og sideveier, som løsrevet kan by på morsomme observasjoner og karakteristikker, men som helhet blir novellen merkelig tam og ustrukturert. Kanskje er dette noe av problemet med Jan Grues nye novellesamling, som til tross for et tydelig oppkomme av morsomme ideer likevel altfor ofte mangler det lille løftet som gjør dem til gode og overraskende leseopplevelser.