Bøker

Nobel bør til Afrika

KOMMENTAR: Nobeljuryens valg av litteraturprisvinner kan åpne en flik av Afrika for vestlige lesere, eller støtte en modig Putin-kritiker. Hvis de tør kikke utenfor boksen med hvite menn.

Ngugi Wa Thiong'o heter en kenyansk forfatter, som tidligere skrev på engelsk men nå jobber på morsmålet gikuyu, et av språkene i Kenya. De siste årene har han vært ett av navnene helt øverst på tippeselskapenes lister over hvem som mest sannsynlig vinner Nobelprisen i litteratur. Det hadde vært fint om de faktisk fikk rett i år, og Ngugi Wa Thiong'o fikk prisen.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Fordi han skriver fra og om Afrika, nærmere bestemt Kenya. Så enkelt. Historier fra Afrika, fortalt av afrikanere, er sjelden vare i europeiske og amerikanske bokhyller. I den grad historiene fins, er de sjelden oversatt, og enda sjeldnere å finne i stabler med bestselgere. Forrige gang Ngugi Wa Thiong'o kom på norsk, var så langt tilbake som i 1984, med «Djevelen på korset». Neste uke kommer romanen «Hvetekorn» på Bokvennen forlag. Ifølge forlaget foregår handlingen idet Kenya går fra kolonitid til uavhengighet i 1963, og viser blant annet fram hvor vanskelige slike overganger er, for folk og land.

Jeg har ikke lest boka ennå. Eller mye av Ngugi Wa Thiong'o generelt – kun korte utdrag oversatt til engelsk. Det er hele poenget. Utilgjengeligheten. Kanskje er ikke alle bøkene hans like glitrende skrevet, eller like interessante tematisk. Men det kan ikke vestlige lesere bedømme uten først å få lest. Skal juryen ha som mål å leve opp til Alfred Nobels statutter om at litteraturprisen skal gå til «den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning», blir det vanskeligere og vanskeligere å fortsette å ignorere svarte afrikanske stemmer. Riktig nok har sørafrikanerne Nadine Gordimer og J.M. Coetzee begge fått prisen. Men de er eller var hvite, og skriver eller skrev på engelsk. Man må helt tilbake til 1986 for å finne den første og eneste svarte afrikaneren som har fått Nobelprisen i litteratur, nemlig nigerianske Wole Soyinka.

LES OGSÅ: Nobelprisen for underlige og elegante bøker

To år etter gikk prisen til en annen afrikaner, egyptiske Naguib Mahfouz. Han skriver på arabisk og forteller åpenbart en annen fortelling enn forfatterne fra landene sør for Sahara. Men også han representerer en interessant, og for vestlige lesere kanskje en «annerledes», kultur og leseropplevelse. På listene over forhåndsfavoritter i år, figurerer et annet egyptisk navn i toppen, nemlig Nawal El Saadawi. Hun er lege, politisk aktivist og tidligere helsebyråkrat i Egypt, i tillegg til at hun er forfatteren av romaner som tar opp kvinners posisjon i Egypt spesielt og den islamske verden generelt, med et særlig aktivt engasjement mot kvinnelig kjønnslemlestelse. To av bøkene hennes finnes på norsk: «Imamens fall» (1991) og «Firdaws: en kvinne på nullpunktet» (1984).

Velger juryen likevel å se bort fra Afrika, bør de i det minste klare å velge en kvinne, etter at sju av de siste ti prisene, eller 98 av de 111 totalt, har gått til menn. Aller helst den hviterussiske journalisten og sakprosaforfatteren Svetlana Aleksijevitsj, som i en syklus bøker har satt skarpt og for russiske styresmakter svært ubehagelig lys på ulike problemer i den tidligere Sovjetunionen, Russland inkludert. Hun har skrevet om Tsjernobyl-ulykken, om sovjetiske kvinners innsats i andre verdenskrig, om Afghanistankrigen og om Sovjets fall, og fins tilgjengelig både på svensk og norsk. Ikke minst er hun en skarp kritiker av Vladimir Putin og det Russland som har vokst fram under hans ledelse, et land der ytringsfriheten har usle kår, og volden desto større. En pris til Svetlana Aleksijevitsj vil ikke bli mottatt med jubel i Kreml. Den ville være desto viktigere prinsipielt, for modige ytringer. Og litterært, fordi sakprosa er en viktig men ofte oversett del av litteraturen, hvor Aleksijevitsj omtrent har skapt sin egen, kor-lignende kollektivsjanger, hvor hun vever mange stemmer sammen etter svært grundig research.

Torsdag klokka elleve får vi svaret. Äntligen.

Mer fra Dagsavisen