Annonse
Karl Ove Knausgårds «Om sommeren» er fjerde og avsluttende bok i serien bøker skrevet til forfatterens yngste datter. Til denne har den anerkjente kunstneren Anselm Kiefer levert illustrasjonene.

Nevrotiker med lave skuldre

Ved siden av forfatteren selv, er det sommerens gleder som står i sentrum i Karl Ove Knausgårds «Om sommeren», den avsluttende boken i firebindsverket forfatteren har skrevet til sin yngste datter.

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Karl Ove Knausgård

«Om sommeren»

Illustrasjoner: Anselm Kiefer Oktober

Litteratur kan være så mye. Historien er full av eksempler på det. Og det å henvende seg til et barn, i form av en encyklopedisk lærebok om livet har lange tradisjoner. I den britiske 1700-tallsforfatteren Laurence Sternes elleville roman «The Life and Opinions of Tristram Shandy. Gentleman» skrev hovedpersonens far en såkalt «Tristrapedia» for å bøte på serien av ulykksalige hendelser rundt sønnens fødsel. I Norge skrev Nicolai Wergeland ved Henriks fødsel sin «Hendricopoedie. Kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder. En Lommebog for Forældre». De fire verkene «Om høsten», «Om vinteren», «Om våren» og «Om sommeren» kan leses i lys av disse både muntre og alvorlige oppdragelsesbøkene for foreldre og barn.

Anmeldelse: Når det gjør vondt å leve

Men hva lærer vi egentlig av Knausgårds «Annepedia»? Er det et vellykket litterært verk? Jeg er usikker på om jeg kan gi noe godt svar på det. Som helhet gir verket uttrykk for en fars forventninger og glede over å få sitt fjerde barn. Det skildrer verden slik den fortoner seg for ham, i perioden like før datteren blir født, og i løpet av hennes første leveår. Det skildrer gleden over hennes ankomst, tilstedeværelse og deltakelse i familiens liv. Og det skildrer fortvilelsen og avmakten han opplever i forbindelse med konas selvmordsforsøk. Av og til opptrer forfatteren som rådgiver for datteren, andre ganger guider han henne gjennom den verden av ting, naturfenomener, hendelser, menneskelige egenskaper og familiære opplevelser han finner det for godt å skrive om. I sentrum av verket står forfatteren selv; med all sin tilkortkommenhet, ensomhet, ansvarlighet, kjærlighet, skam og narsissisme. Det er som om vi leser en apologi for forfatterens tilværelse i dette verket, eller kanskje en foregripende beklagelse for den avskjeden ethvert barn er nødt til å ta med sine foreldre på et eller annet tidspunkt i livet. Det er sympatisk nok, men litteratur trenger mer enn det.

Det er ofte en fornøyelse å lese Knausgård. «Ute av verden» var en etterkrigstidas sterkeste debuter. Romanserien «Min kamp» var overveldende i omfang, nesten grenseløs i utforskningen av den selvbiografiske framstillingen og har en ufattelig nasjonal og internasjonal appell. De fire bøkene til datteren holder ikke den samme kompromissløse litterære standarden. Det er kanskje greit. Knausgård trenger ikke lenger å bry seg om litterær kvalitet for å leve av bøkene sine. De kommer til å bli lest og likt av mange uansett. Det er jo noe sjarmerende med en narsissistisk nevrotiker med lave skuldre også.

Kanskje den lille datteren hans vil lese dem en gang, da hun er blitt voksen, og lure på hva han egentlig tenkte på da han skrev til henne om kortbukser, snegler, flaggermus og repetisjoner og hva han gjorde dag for dag i løpet av noen dager i juni og juli 2016, og om geitrams og sommerfugler og tårer og hud. Hun vil ganske sikkert lure på hvordan familien levde i denne perioden, for det er først og fremst forfatterens suverene indre, eller hans framstilte indre, vi blir kjent med i de fire bøkene.

Knausgårds avslappede egenrådighet i «Om sommeren» – som er illustrert med bilder av den verdensberømte tyske kunstneren Anselm Kiefer – viser seg sterkest i de tekstene hvor han skriver om naturen. Han kan ikke så mye om den, og han later ikke som om han kan det heller. I teksten «Geitrams» dukker ordet geitrams plutselig opp i hodet hans. Han forbinder ikke noe visuelt med det, som han skriver, og slår ordet opp på nettet. Vi får ikke vite så mye mer om geitramsen, men bildet av den vekker et ras av minner, og teksten munner ut i – på grunn av at geitramsen var så rask til å vokse opp på det unge boligfeltet han vokste opp på – en refleksjon over at verden alltid er ny.

Teksten «Grill» har mange fine observasjoner av for eksempel støvet som glitrer i sollyset idet man heller grillkullet opp i grillen, men har også passasjer som virker slappe, oppstyltede og uengasjerte. Dermed mister teksten den friskheten den er avhengig av for å gi leseren en følelse av å se den verdenen forfatteren beskriver:

Kullet er fossile planterester, millioner av år gamle, og hentes ut fra gruver under jorden, eller det framstilles kunstig, ved at ved fra løvtrær varmes oksygenfattig opp, slik at all fuktighet forsvinner fra treet, i en imitasjon av de prosesser som skjer nede i jorden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den store utfordringen med «Om sommeren» gjelder for verket som helhet også; vi koser oss med de velskrevne passasjene i boken, men mister interessen for forfatterens mellommenneskelige, kunstneriske og filosofiske refleksjoner. Den skjematiske investeringen i prosjektet, dvs. fire bøker til hver sin årstid med, i hvert fall i utgangspunktet, et gitt antall prosatekster, finner ikke noe svar i litterær, stilistisk eller teoretisk avkastning. Forsøkene hans på å mjuke opp skjemaet ved å skrive brev til en ufødt datter i «Om høsten», en roman i «Om våren» og dagboksnotater i Om sommeren gjør prosjektet utydelig og vanskelig å forstå.

Anmeldelse: Her kommer vinteren

I «Om sommeren» kan vi også lese en eldre dames beretning om sin egen forelskelse i en østerriksk soldat under krigen, som ender med at hun forlater mann og barn og begir seg inn i det som virker som en nyvunnet frihet. Historien danner en slags parallell til forfatterens liv; men der forfatteren som oftest sliter med en grunnløs følelse av skyld og skam, bærer hun på en skyld av en helt annen faktisitet, og som aldri er blitt forsont. Karakteristisk for Knausgård blir denne historien hengende der. Det er ikke uinteressant. Tidligere har slike sidespor i ett litterært verk foregrepet nye litterære prosjekter i dette forfatterskapet. Noe som gir håp om at Knausgård er på vei et annet sted. Det ville være bra, tror jeg, både for forfatteren og hans mange entusiastiske lesere.

Annonse