Kultur

Nesten helt gresk

Linda Boström Knausgårds korte roman om farslengsel og psykiatri krever mye av leseren. Kanskje i overkant mye.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Linda Boström Knausgård

«Helioskatastrofen»

Oversatt fra svensk av Monica Aasprong

Oktober forlag

«Jeg fødes av en far. Jeg kløyver hodet hans. I et øyeblikk like langt som livet selv står vi rett overfor hverandre og ser hverandre inn i øynene. Du er faren min, sier jeg til ham med øynene. Faren min. Det er faren min som står foran meg i blodet på gulvet. Raggsokkene hans suger grådig til seg og farges røde. Blodet synker ned i det slitte tregulvet og jeg tenker: Øynene hans er grønne som mine.»

Slik starter Linda Boström Knausgårds andre bok på norsk, den korte romanen «Helioskatastrofen». Novellesamlingen «Grand Mal» kom på svensk i 2011, på norsk i 2012.

Starten setter på mange vis tonen. For å få noe som helst ut av «Helioskatastrofen», må leseren akseptere møtet mellom hverdagslig realisme (raggsokkene, tregulvet) og det vanskeligere fattbare mytologiske bakteppet (far føder, hodet kløyves) forfatteren skriver opp mot. Eventuelt legge av seg ambisjoner om å forstå alt, og ønsket om å vite hvorvidt det ene eller det andre bildet er privat og unikt for hovedpersonen, eller en referanse til noe i mytologien som ville gitt det langt større mening.

Handlingen er greit oppsummert: En tolv år gammel jente fødes av sin far, Conrad, som blir akutt psykisk syk av opplevelsen. Nabokona kommer til og får jenta til barnevernet, hvor hun døpes Anna og får en fosterfamilie bestående av mor, far og de to brødrene Ulf og Urban. Særlig Urban har hun et godt forhold til. Samtidig lengter hun svært etter sin far, Conrad, og skriver brev for å komme i kontakt med ham.

Familien er aktive i avholdsbevegelsen. Anna blir imidlertid super­stjerne lokalt når hun rekrutteres som tungetaler av presten i bygdas pinsemenighet, med faste «opptredener» hver søndag. Romanens første del slutter med at Anna, etter storfint besøk av folk høyere på strå i pinsebevegelsen, faller i et slags koma av utmattelse, samtidig som det avsløres at hun ikke egentlig taler i tunger, men bokstavelig talt snakker gresk. Hvorfor forklares ikke nærmere.

Del to utspiller seg på psykiatrisk sykehus. Anna er suicidal, manisk, og deprimert. Hun snakker minimalt, vil ikke bli kjent med noen, befinner seg i mørket hvor hun mer enn noe tenker på å dø. Får av og til besøk av broren Urban, oppretter en slags kontakt med den ene mannlige pleieren, men soser stort sett rundt i urolig pilledøs.

Helt til slutt skjer et slags brudd, og en mulig gjenforening med faren. Kanskje mytisk, kanskje realistisk. Det er ikke så enkelt å forstå alltid i denne boka.

Det er romanens klart største utfordring. Delen fra det psykiatriske sykehuset er god, tydelig skrevet av en forfatter med kjennskap til depressivt mørke, til livet innenfor murene. Linda Boström Knausgårds egen kollaps og opphold på institusjon er nøye utmalt i ektemannen Karl Oves sjette bind av «Min kamp», nå bruker hun det selv litterært på overbevisende vis. Man tror på hennes beskrivelser av hvordan det føles å ønske å dø, hennes skildringer av sykehusets monotoni.

Men det halter litt likevel. På grunn av uklare hint til den mytologiske overbygningen blir leseren lett sittende og lure på hva som er hva: Når Anna beskriver hvordan hun føler seg slukt av ormer i en brønn, er det da et privat bilde, eller en referanse til en hendelse i gresk mytologi som man kanskje burde kjenne, en episode som hadde gitt bildet ekstra dybde?

«Helioskatastrofen», heter boka, og Helios var navnet på den greske solguden. Er det en referanse til Ikaros, som i overmot fløy for nær sola med vinger av voks? En parallell til Annas stjernestatus som tungetaler? Eller viser det til noe helt annet?

En mytologikjenner har kanskje svarene. Eller så er det kanskje ikke så viktig. Men hvorfor kalle boka det da?

Alt i alt stiller «Helioskatastrofen» flere spørsmål enn den svarer på. På plussida står et tidvis glitrende språk som røper Boström Knausgårds røtter i poesien, og leseverdige beskrivelser av depresjonsmørket. På minussida båndene mot mytologien, som forkludrer like mye som de tilføyer, inkludert en uklar avslutning. Hva var det egentlig som skjedde?