Bøker

Når kjærligheten dreper

Ebola er seriemorderen som drepes med såpe, men smitter gjennom kjærlighet. Ane Bjøru Fjeldsæter har skrevet bok om sine erfaringer fra ebola-sykehus.

– Ebola er et kjærlighetsvirus. Det rammer gjennom kjærlighet og omsorg og nærhet. Akkurat dette gjør sykdommen ekstra grusom, fordi den rammer dobbelt. Først mister man noen man er glad i, så får man sykdommen selv, fra dem, sier Ane Bjøru Fjeldsæter til Dagsavisen.

Hun er psykolog, og har jobbet flere perioder for Leger uten grenser i de ebolarammede områdene i Liberia og Sierra Leone. Nå har hun skrevet boka «De uberørbare. En feltarbeiders beretning om ebola» om opplevelsene sine.

Lite smittsomt

I motsetning til det man kanskje har fått inntrykk av i media, er ikke ebola spesielt smittsomt. Reproduksjonstallet, det vil si smittsomheten, til ebola er lavt. Meslinger har reproduksjonstall på atten, ebola kun to. Det er ikke luftbåret, men smitter ved direkte kontakt med blod og andre kroppsvæsker fra smittede personer.

– Man må veldig nær innpå folk for at det skal smitte. Men noen mennesker er det naturlig å være ekstra nær. Særlig når de er alvorlig syke. Ebola-smitte får du nesten alltid av noen du har en nær relasjon til. Noen i familien din, typisk et barn eller en forelder, er blitt alvorlig syk. Du har pleiet dem – ofte før du visste hva de feilet, og nå er du syk selv, forklarer Bjøru Fjeldsæter.

Svært dødelig

Ikke veldig smittsomt, men til gjengjeld veldig dødelig. Særlig i et område hvor noe så enkelt som rent vann og såpe mangler.

– Vi hadde reddet så mange mennesker i verden om vi bare hadde nok såpe og vann! I tillegg til bedre helsevesen generelt. I Norge er det en lege per 250 innbyggere. I Sierra Leone er det en lege per 120.000 innbyggere. Borgerkrig har ført til hjerneflukt, og korrupsjon er utbredt, sier Bjøru Fjeldsæter.

Vond atskillelse

Som del av Leger uten grenser var hun med på å bygge opp en klinikk for behandling av ebola, og arbeidet videre ved denne da pasientene begynte å komme. I «De uberørbare» skildrer hun hvordan syke skilles fra pårørende, som igjen ofte holdes på vent i kategorien for uavklarte, i tilfelle også de er smittet. Alle friske må ikle seg støvler, vernedrakt, maske og doble hansker før de kan ha noen som helst fysisk kontakt med de smittede. Svært mange syke dør, ofte fra en dag til den neste. Arbeidet er tungt både fysisk og psykisk.

– Det verste med å jobbe med ebola, er atskillelsen. At man må dele inn folk ved sykehuset i ulike kategorier med gjerder, for de syke, de som kanskje er syke, og de friske. Vi har nektet folk å begrave sine døde. Selv om det er gjort for å redde liv, så har jeg kjent mye på dette at vi tvinger folk til avstand. Er du syk, trenger du nærhet. Er noen død, hjelper ritualer. Men for å hindre smitte, må man hindre nettopp nærhet og begravelsesritualer som innebærer kontakt med den døde. I Liberia ble det innført kremasjonspåbud, fordi grunnvannet står så høyt i bakken at det ville være sikker smittekilde å begrave de døde. Det smerter i en kultur hvor det er vanlig å vaske og begrave sine døde selv.

Senskader

Som psykolog er Ane Bjøru Fjeldsæter dessuten opptatt av senskadene ebola har gjort på hele samfunnet.

– Dette er mye større enn et sjugeners virus. En hel generasjon har opplevd at verden sviktet dem. Mange er blitt forlatt på sykehus av foreldrene, opplevd avvisning i de sterkest formative årene. De har lært at omsorg og nærhet er farlig.

Mer konkret og målbart er det å se at skolene er stengt.

– Barn har mistet år med undervisning, noen vender aldri tilbake til skolen fordi de er blitt foreldreløse. Da er de lette ofre for barneekteskap og tenåringsgraviditeter, som begge har skutt i været.

Mer fra Dagsavisen