ROMAN
Janne S. Drangsholt
«Ingrid Winters makeløse mismot»
Tiden forlag
Ingrid Winter er rundt førti år, gift med en advokat, mor til tre døtre, vitenskapelig ansatt ved et universitet, FAU-representant og huseier. En mønsterborger med det meste på stell – på papiret. Men som tittelen røper, er det ikke harmonisk og velfungerende familielykke romanen «Ingrid Winters makeløse mismot» skal komme til å beskrive. Det er alt det andre. Alt som er kjipt og dyrt og vanskelig og irriterende – alle de små og store vanskene som til sammen utgjør hverdagen. Av kontrasten mellom en kanskje ikke helt vellykket, men i alle fall forsøksvis oppbygget fasade og kaoset den skjuler, oppstår i Janne S. Drangsholts andre roman stor komikk.
Ingrid selv er fortelleren. Fra marimbalyden vekker henne og hun bestemmer seg for at hun heller ikke denne morgenen orker å jogge, går det slag i slag, fra det ene lille nederlaget til det neste. Hun må dusje i badekaret fordi hun selv var så dum at hun sa til rørleggeren at de ikke ønsket kabinett, levere yngstedatteren i barnehagen bare for å oppdage at de har glemt ha-med-dagen, og blir shanghaiet inn på et møte på jobben akkurat i det hun skulle til å gå for dagen, allerede litt seint ute til den årlige lappekafeen, også den i barnehagen. Jeg hatet møter. Jeg hatet de poengløse diskusjonene, den blasse og forutsigbare humoren, de uendelige digresjonene som ble forlenget ut i uendeligheten, og den vanvittige trangen til å ta opp hver minste ting under «eventuelt».
Det er så gjenkjennelig, så gjenkjennelig. Møteplagere. Regnvær. Trafikk på motorveien. Passiv-aggressive meldinger fra de barnehageansatte. Ting man har glemt, feil man har gjort. Alle slags små og store irritasjonsmomenter, godt sammenrørt og satt på spissen.
Det meste her er satt på spissen. Det er halve poenget. Overdrivelse trumfer beinhard realisme, ikke minst på en rar, forviklingsfylt jobbtur Ingrid skremmes ut på, til Russland. Folk er parodier, endimensjonale typer. Likevel, eller nettopp derfor, svært gjenkjennelige.
Og i bunnen ligger alvoret. En klar styrke i romanen er at Ingrid Winter, på tross av at hun stadig roter seg opp i ting, også er et dyktig og kompetent menneske. Hun er ingen ren taper, men en faglig dyktig trebarnsmor. De små dryppene forfatter Drangsholt koster på seg fra Ingrid Winters fagfelt forankrer henne i en realistisk setting. Hun er tross alt forsker som sysler med ordentlige, teoretisk forankrede problemstillinger, ikke noe tanketomt mehe.
Selv om også Ingrid faller for kapitalismens forbrukerlogiske mantra: Om noe føles feil, kan man sikkert kjøpe noe nytt som fikser feilen. I Ingrids tilfelle er det et svært, altfor, altfor dyrt hus hun kjøper, fordi hun håper og tror at det automatisk vil følge et harmonisk Hjem med stor H med på kjøpet. Feil, men en forståelig misforståelse, for alle oss som lever i tiden og forventer effektivitet. Janne S. Drangsholt avslører oss alle. Men med stor kjærlighet, og varm humor.