ROMAN
Victoria Durnak
«Senteret»
Flamme forlag
Vi er i Skien. Jeg-fortelleren i Victoria Durnaks femte roman på bare sju år, «Senteret», flyttet til telemarksbyen et par uker før hun fødte datteren sin, foreløpig kun kjent som «babyen». Men hun har ingen tilknytning, verken familie, venner eller jobb på stedet. Faktisk har hun flyttet dit nettopp fordi hun ikke kjenner noen. Alene, for barnefaren ville verken vite av babyen eller henne.
Nå er hun i permisjon, og tilbringer mesteparten av tida med babyen i barnevogna, trillende på kryss og tvers over hele Skien. Aller best trives hun på kjøpesenteret Herkules. Der går hun sine faste runder innom brille-, kles- og nipsbutikker, spiser på kafeene, gir morsmelkerstatning på ammerommet, og gjør seg overraskende skarpe observasjoner av både butikkansatte og kunder. Av og til setter hun vogna med babyen ifra seg, og håper at noen skal kidnappe den. Av og til prøver hun å bli kjent med de butikkansatte. Ingen av delene lykkes.
«Senteret» er en roman om selvvalgt isolasjon. Den lodder kanskje ikke så voldsomt dypt inn i menneskesinnet, men veier opp for det med et humoristisk skråblikk på mellommenneskelige relasjoner. Jeg-personens lider av en udiagnostisert barseldepresjon. Leiligheten flyter. Hun er trøtt. Samtidig er hun svært observant, og tar seg godt av babyen. Den får mat og stell av sin slitne mor, døgnet rundt. Hun har nok penger, siden hun jobbet fullt i blomsterbutikk før hun ble gravid.
Hovedproblemet hennes er at hun vet at hun burde føle noe mer for denne sprellende bylten. Kjærlighet, ikke bare plikt. Helsestasjonen, som liksom skal fange opp de som ikke har det så greit, klarer ikke se gjennom fasaden hennes. De inviterer til barselgruppe, men den er bare slitsom. Jeg-personen vil ikke at folk skal spørre og grave. Vil ikke snakke om fødsel og sånt. Vil i hvert fall ikke ha besøk.
Hun spør på mammaforum på nett hva som egentlig er normalt. At slike forum, fulle av hormonelle verdensmestre i moderskap som de er, på en og samme tid er noe av det beste og noe av det verste internett har å by på, er fantastisk tatt på kornet av Victoria Durnak. I svarene, som er porsjonert utover romanen, ligger det mye intelligent humor, og mye menneskekunnskap. Den ufrivillig barnløse forumsbrukeren skriver for eksempel at hun skulle ønske hun var så heldig at hun hadde et barn. Andre kommer med konstruktive råd av typen «skjerp deg», eventuelt «heng deg». Men her er også mange varme og snille og fine forsøk på å dele og hjelpe, selv om de fleste av rådene – som stort sett går ut på å involvere barnets far og få seg litt «meg-tid» – bommer totalt.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Etter hvert blir jeg-personen litt kjent tenåringen Tiril, som nasker i butikkene og deler artige bilder på Instagram. At de har funnet tonen kommer godt med da det mot slutten av boka skjer noe riktig så dramatisk, om enn temmelig lite realistisk. Det hele slutter mer optimistisk enn romanen kanskje gir belegg for, men ok, den litt rotete, i overkant action- og patosfylte avslutningen kan tilgis, sett opp mot boka som helhet.
På sitt beste er «Senteret» nemlig en fin refleksjon rundt kjærlighet som følelse versus kjærlighet som handling, og en fin utforskning av selvvalgt isolasjon versus vond ensomhet. Romanen er skrevet med letthet og god flyt, og en solid dose humor.