Kultur

Merkelig fin flyt

En morsom og rørende kjærlighetsfortelling fra en Murakami-lignende japansk yndling, med to rare einstøinger og en lang rekke lekre matretter i hovedrollene.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Hiromi Kawakami

«Merkelig vær i Tokyo»

Oversatt av Magne Tørring

Forlaget Press

Tsukioko er enslig. Ensom, om man skal være pirkete på en måte Tsukioko selv helst ikke vil være. Hun har en jobb som hun skjøtter vel, men jobben er ikke noe hun bryr seg stort om eller definerer seg selv ut fra. Stort sett bruker hun tida si på å vandre litt rundt omkring i Tokyo, stoppe innom en bar, drikke et par karafler sake mens hun velger seg sesongens beste retter fra menyen, og så legge seg alene. Så møter hun Sensei. Det vil si, egentlig kjenner hun ham fra før, da hun var en temmelig dårlig og uinteressert elev og han var hennes tretti år eldre japansklærer. Derav navnet «sensei», som betyr lærer, valgt fordi Tsukioko oftest ikke klarer å huske hva han egentlig heter. De to utvikler et uventet vennskap. Aller mest går det ut på å møtes tilfeldig, oftest på bar, og så drikke et par karafler sake mens de velger seg sesongens beste retter fra menyen, før de går hver til sitt, og legger seg alene. De har nøyaktig samme favorittretter, og like lite behov for å snakke så mye hele tida. Ukene går, og etter hvert ber Sensei Tsukioko om å bli med ham på markedet. En tid etter det igjen, blir de nokså tilfeldig med eieren av stambaren på sopptur.

Det er merkelig fascinerende lesning, langt mer interessant enn et handlingsreferat av denne typen klarer å vise. Ikke det at det ikke skjer noe, for det gjør det jo, og så absolutt nok til at man lurer på hva som kommer til å hende med Tsukioko og Sensei videre. Språket er klart og godt, ofte poetisk, i det som for japansk-ukyndige virker som nok en solid oversettelse signert Magne Tørring. Men det er likevel det man med et noe diffust begrep kan kalle stemningen som virkelig suger leseren inn, som gjør at hun ønsker mer og mer, og blir sittende i Tsukiokos selskap helt til boka er slutt, bare for etterpå å gå rett på nettsøk for å finne ut om flere av Hiromi Kawakamis bøker finnes på norsk. (Svaret er dessverre nei, men minst én til finnes på engelsk, og enda flere på fransk).

«Japanskheten» i hele teksten er det som virkelig fenger. Stadige drypp, for eksempel i form av Senseis ektefølte utbrudd av japansk poesi som den dårlige eleven Tsukioko aldri forstår noe av. Beskrivelsene av en liten, begrenset del av Tokyos geografi. Årstidene. Omgangs­formene, inkludert humoren. Maten. Framfor alt maten. Tsukiokos elsker soyamassen tofu, varm om vinteren og kald om sommeren. Spiser sjømat ingen i Norge rører, og sopp de langt færreste har hørt om. Tenker på mat, spiser mat, tilbereder og bryr seg om mat på samme detaljerte måte som de like ensomme hovedpersonene i Haruki Murakamis bøker. Detaljene gir liv, tilstedeværelse, som om man ser en film i stedet for å lese ordene på papir. Eksotisk, men forståelig.

Parallellene til Murakami er det flere av. Ensom hovedperson og detaljerte matbeskrivelser er nevnt. I tillegg kommer en kjærlighetsfortelling av det uvanlige slaget, og særlig én surrealistisk episode i et land langt unna streng realisme. Uventet, men den passer godt inn, og gir ny dybde til fortellingen – et drypp absurditet som står i stil med bokas friske omslag og underlige tittel. Ifølge forlaget er Hiromi Kawakami en av Japans mest populære forfattere. «Merkelig vær i Tokyo» var nominert til den prestisjetunge Asian Man Booker Prize, og ifølge Wikipedia har Kawakami mottatt flere litterære priser. Det er bare å ønske seg at også flere av bøkene hennes blir oversatt til norsk.