Bøker

Menn som samfunnsproblem

I dag blir en rik, privilegiumsblind, kvinnegrafsende hvit mann USAs president. Rebecca Solnits legendariske bok forklarer hvorfor sånt skjer. Og egger til motstand.

Bilde 1 av 2

ESSAYS

Rebecca Solnit

«Menn forklarer meg ting»

Oversatt av Anne Arneberg

Pelikanen forlag

Essayet hennes om menns tendens til å forklare ting for kvinner gjorde Rebecca Solnit til et fenomen. Scenen hun åpner «Menn forklarer meg ting» med er gjenkjennelig for enhver kvinne, uansett yrke:

Solnit, da en voksen dame på 47 år og forfatteren av seks-sju sakprosabøker, er i et selskap. En eldre mann henvender seg til henne, «i samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin», og spør hva bøkene hennes handler om. Solnit svarer at den nyeste handler om en amerikansk fotograf. Mannen avbryter henne. Han kan nemlig fortelle at det nettopp ble gitt ut en svært viktig bok om denne fotografen. «Det er hun som har skrevet den», prøver Solnits venninne å bryte inn. Men den eldre mannen fortsetter foredraget. Først etter tre-fire gjentakelser hører han hva Solnits venninne sier. Og blir askegrå. Det viser seg dessuten at han ikke engang har lest boka, kun en anmeldelse. I et par sekunder er han stille. Så fortsetter foredraget.

«Alle kvinner vet hva jeg sikter til», skriver Solnit i «Menn forklarer meg ting». «Den aller mest påfallende selvtilfredsheten hos totalt uvitende personer har etter min erfaring et helt bestemt kjønn. Menn forklarer ting for meg og for andre kvinner, uavhengig av om de vet hva de snakker om eller ikke». Hun skrev essayet sitt i 2008, og publiserte det på nett. Det ble raskt en viral hit. Kort tid etterpå dukket ordet «mansplaining» opp. Det var ikke Solnit som fant opp begrepet – og hun er ambivalent til det – men essayet hennes forbindes tett med termen. «Om det ikke skulle komme godt nok frem i selve essayet, så elsker jeg faktisk at folk forklarer meg ting de kan mye om og som jeg er interessert i», poengterer hun i et nyskrevet etterord fra 2014, «det er når de forklarer meg ting jeg allerede vet noe om og de ikke, at situasjonen surner».

At ordet mansplaining festet seg så godt og den engelske termen nå også brukes i norsk debatt, skyldes selvsagt at det treffer så presist. Fenomenet inntreffer hele tida:

* Når den mannlige KrF-lederen står på Stortingets talerstol og forklarer landets kvinnelige statsminister at han vet mer enn henne om hvordan en fødsel føles, siden han har vært vitne til sine to barn bli født, mens statsministeren beviselig har født to barn selv.

* Når en annen, langt mer bøllete mann, komplett uerfaren innen politikken, står på podiet og igjen og igjen avbryter sin kvinnelige opponent for å belære henne om hvordan politikk funker – når hun faktisk har arbeidet politisk hele sitt liv, og vært både senator og utenriksminister i verdens mektigste land.

Les også Trump: "Ingen har mer respekt for kvinner enn meg".

Eksempellista kunne fortsatt, og fylt mange sider. Det er en type arroganse, hevder Solnit, som «lærer oss [kvinner] å tvile på oss selv og begrense oss, samtidig som den forsterker mennenes trang til å overvurdere seg selv». En ond sirkel.

Interessant med essayet, er imidlertid hvor fort det dreier fra episoden med den nedlatende mannen og fotografboka, over til krig, voldtekt, drap – mot andre overgrep menn begår mot kvinner (og hverandre), fordi de verken anerkjenner kvinner som likeverdige, eller lytter til kvinners råd. Bush-regjeringen lot være å lytte til en FBI-kvinne som advarte mot al-Qaida før 9/11, skriver Solnit. I Midtøsten trenger kvinner et mannlig vitne til voldtekt for at mannen skal dømmes.

Les også: Statskanalen lærte kvinner å sminke bort partners mishandling.

I USA drepes tre kvinner av sin partner eller en eks-partner hver dag. «Vi har en hang til å behandle vold og maktmisbruk som om de befinner seg i egne atskilte avlukker: trakassering, mobbing, trusler, vold, voldtekt, mord. Men [...] dette er en glidende skala. Det er grunnen til at vi må snakke om hele skalaen fremfor å klassifisere de ulike formene for misogyni hver for seg og behandle dem som om de var atskilte fenomener. Det fragmenterer helheten å kun se på delene, ikke helheten».

Solnit skriver om voldtekt, om partnerdrap, om hvordan skeive maktforhold mellom kjønnene økonomisk åpner for overgrep, om hvordan homofiles rett til å gifte seg er en positiv kraft for likestilling generelt. Et essay handler om ulike måter samfunnet gjør kvinner usynlige, et om hvordan det å anerkjenne mørket kan åpne for håpet. Mye av tallmaterialet hun kommer med, er rystende: «På verdensbasis er det større sjanser for at kvinner mellom 15 og 44 kommer til å dø eller bli lemlestet på grunn av vold fra menn enn på grunn av kreft, malaria, krig og trafikkulykker til sammen».

Les også: En kavalkade av voldtektssaker

Hovedtesen er klar: Menn er problemet. Det er menn som voldtar. Menn som dreper partnerne og eksene sine. Menn som starter kriger, og holder dem gående. Menn som gjør kvinners liv utrygge, i hjemmet og ute i samfunnet. Solnit tar selvsagt forbehold. Alle menn er ikke voldelige overgrepsmenn. Men altfor mange er det. Hun kaller Republikanerne «partiet for beskyttelse av voldtektsforbryteres rettigheter». Er opptatt av at det er hele voldtektskulturen vi må til livs.

Det lyder vanskelig. Men Solnit er optimist. Mentaliteten er i ferd med å endre seg, mener hun. Voldtekt og partnervold anerkjennes mer og mer som et samfunnsproblem, ikke noe skammelig og privat man ikke snakker om. Ting ses i sammenheng. Stadig flere menn innser at vold er et problem, og blir kvinners allierte. Krigen vil vinnes, selv om vi taper noen slag underveis, skriver hun.

Som slaget i november, der selve inkarnasjonen av en kvinnegrafsende misogynist ble valgt til president og den superkonservative abortmotstanderen Pence til visepresident, har Solnit holdt fast ved den tanken. «Menn forklarer...» kom før Trumps kandidatur. Men i nye tekster og i sosiale medier er hun en skarp og pågående kritiker av Trump og hele hans menasjeri, hans kumpaner i Russland, og alle andre maktmenn og medløpere. «Det beste argumentet for håpet er at vi rett og slett ikke vet hva som skal skje rundt neste sving, og at det usannsynlige og uforutsigbare inntreffer nokså regelmessig. Og at den uoffisielle verdenshistorien viser at engasjerte enkeltpersoner og folkebevegelser er i stand til å endre historiens gang og har gjort det, selv om det er helt umulig å spå hvordan og når vi eventuelt måtte vinne, og hvor lang tid det vil ta».

Les også: Hege Ulstein: "2016 var ille. 2017 blir verre.

På en dag som denne, er det en klar oppfordring til videre kamp. Sammen. I morgen arrangeres det demonstrasjoner mot det Trump og hans likesinnede står for i byer verden over. Inkludert Oslo. På veien hjem fra Youngstorget passer det fint å stikke innom en bokhandel etter «Menn forklarer meg ting». Den kan komme godt med i kampen for et bedre samfunn.

Feministisk leseliste Rebecca Solnit anbefales på det sterkeste. Det gjør også disse gode feministiske bøkene, nye som gamle:

Chris Kraus: «I Love Dick» (1997)
Oversatt av Knut Ofstad
Aschehoug
Amerikansk kultbok fra 1997 kommer på norsk 1. februar. En kvinnelig kunstner blir hodestups forelsket i en annen enn ektemannen. Rå utforsking av kjønn, kunst og kommunikasjon følger.

Chimamanda Ngozi Adichie: «Vi burde alle være feminister» (2014)
Gyldendal
Pamflettversjon av TED-foredrag der nigerianskfødt, USA-boende forfatter forklarer hvorfor både kvinner og menn må oppdras annerledes for å skape et nytt og bedre samfunn. Adichies romaner «En halv gul sol» og «Americanah» omhandler også kjønns og samfunn. 7. mars kommer hennes nye bok «Dear Ijeawele, or A Feminist Manifesto», i USA.

Mona Eltahawy: «Jomfruhinner og hijab» (2014)
Oversatt av Gunnar Nyquist
Gyldendal
Egyptisk-amerikansk journalist med en nådeløs beskrivelse av hvordan kvinner i Midtøsten undertrykkes. De kjemper på to fronter: sammen med menn mot undertrykkende regimer, samt for et system som ikke behandler kvinner som annenrangs borgere. 
Les også Mona Eltahawy: Vi trenger en sosial og en seksuell revolusjon.

Siri Hustvedt: «Kvinne ser på menn som ser på kvinner» (2017)
Oversatt av Knut Johansen
Aschehoug
Essays om hvordan kjønn påvirker hvordan vi ser kunsten, litteraturen, og verden rundt den fins allerede på engelsk og kommer på norsk i april. Hustvedts smarte roman «Denne flammende verden» (2015) omhandler lignende spørsmål. 
Les også: Siri Hustvedt om årene med Obama
 
Caitlin Moran: «Kunsten å være kvinne» (2012)
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal
Britisk rockejournalist skriver hylende morsomt og sterkt selvutleverende om sinnsvake skjønnhetsidealer, porno, mat og prevensjon, og konkluderer med at alle er feminister. Ja, for du vil ha stemmerett, ikke sant? Og helst slippe å eies av mannen du gifter deg med?

Margaret Atwood: «Tjenerinnens beretning» (1985)
Oversatt av Merete Alfsen
Aschehoug
Da Reagan var president skrev kanadiske Atwood «The Handmaid's Tale», om hva som skjer når menn tar full kontroll over kvinner reproduktive rettigheter og gjør dem til en slags inkubatorer. Reaktualisert av vårens USA-premiere på en 10-episoders TV-serie med Elisabeth «Peggy Olson» Moss, i hovedrollen.

Mer fra Dagsavisen