ROMAN
Edvard Hoem
«Bror din på prærien»
Oktober forlag
Med denne oppfølgeren til fjorårets fine roman «Slåttekar i himmelen», viser forfatteren at han med sine slektshistoriske epos er inne i en fin flyt. Og han har ikke gjort det enkelt for seg ved å velge en fortelling som veksler mellom å være en migrasjonsberetning og en fortelling om familien i gamlelandet. Det er blitt en bredt anlagt roman, som har alle de kvaliteter som er så typiske for Edvard Hoem. Den langsomme flyten med de omtenksomt utarbeidede detaljene, det litt høytidsstemte språket som legger seg så fint til rette rundt karakterer og situasjoner, uten å bli stivt eller trangt. De vare, men likevel nøkterne naturbeskrivelsene som gir luft og rom til beretningen står fram som sterke markører i denne romanen. Prærien som normalt oppfattes som en endeløs grasslette, blir i Hoems roman forvandlet til et eldorado av lukter og farger. Floraen, alle treslagene og det rike dyrelivet får farge og form, og det samme får himmelen og væromslagene. Forfatteren legger ikke skjul på slitet og kavet ved nybyggerlivet, men romanen blir aldri stengt inne i en elendighetsbeskrivelse.
Man fristes til å hente fram hedersord som tro, håp og kjærlighet når man skal karakterisere de underliggende verdiene i denne slektsromanen.
Det legges ikke skjul på at det er Hoems egen familie som speiles også i denne romanen. Årstall, datoer, geografi og historiske hendelser kan etterprøves, men det historiske brevgrunnlaget for romanens karakterer er tynt, og det er ingen tvil om at det er fiksjon man leser. Den sentrale figuren i romanen er Eilert, som er en av Slåttekaren Knut Hansen Nesjes fire sønner, og den eneste som velger å emigrere til Amerika. Han er bare drøye 16 år da han tar farvel med faren på kaia i Kristiansund i året 1893. De skal aldri se hverandre igjen. En av romanens virkelig bevegende innslag er farens aldri sviktende håp om at sønnen en dag skal komme tilbake. Også en annen av sønnene hans forsvinner, etter å ha rømt fra militærtjenesten. Det viser seg at han har slått seg ned i København som kremmer.
[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
På prærien i Sør-Dakota finnes på denne tida flere små norske samfunn, og i et av dem, i Day County bor tante Gjertine, som har vært den store pådriveren for å få Eilert over til det nye landet.
Det skal gå hele 12 år med diverse jobber på farmer og tettsteder før Eilert tar den store beslutningen om å dra til Alberta prærien i Canada. Eilert tegnes som viljesterk og utålmodig, men også som et sterkt søkende menneske. Her er fine, varierte beskrivelser av små tette samfunn, der mennesker var tvunget til å holde sammen for å klare seg, men der det også var sterk sosial kontroll, og liten overbærenhet med den som stakk nesa fram. Edvard Hoem gjør ingen forsøk på idyllisering. Også kvinneportrettene er tegnet opp med djerve streker. Gjertine er en kvinne som må ha luft rundt seg, og beskrivelsen av hennes vinterlige jakttur på prærien, der hun bor alene i en hytte for å kunne drive jakt på præriens dyr, er et av romanen høydepunkter.
Den handlekraftige Eilert skaffer seg snart både kone, hus og unger. Han rydder land og sår korn og kjøper kyr og griser.
Skiftingen av fokus til gamlelandet og livet der, kunne umiddelbart virke som irriterende brudd i migrasjonsberetningen, men må likevel sies å være en styrke for romanen. Disse parallelle løpene viser et Norge som er forsiktig på vei mot et mer demokratisk samfunn. Nesje klarer endelig, i sin alders høst å kjøpe gården han har slitt på hele livet. Og for sønnene og den ene datteren går det bra.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Romanen byr ikke på de store dramatisk bruddene, den har ingen veldig overraskende vendinger. Men den viser at det jevne hverdagsslitet og -gleden har en indre dramatikk som kan bæres fram med språklig sanselighet og spenning.