ROMAN
Tove Nilsen
«Himmelske tilstander»
Oktober
«Himmelske tilstander» er gjenkjennelig nilsensk i tema og utførelse. Det handler om Kreta, om lengsel og kjærlighet, men også om tap og sorg. Skrevet i den reflekterende, assosiasjonsrike stilen som er typisk for mange av bøkene til Tove Nilsen.
Romanen knytter seg til «Kreta-døgn» fra 2003, der forfatteren for første gang delte denne øykjærligheten med sine lesere. En eldre og langt mer erfaren Kreta-reiser – og livsreiser – presenterer seg i den nye romanen. Fortelleren har nettopp mistet sin far. Hun har truffet en ny mann, men har likevel valgt å reise alene til en øy i Middelhavet for å skrive og tenke og kanskje ha avstand til alt der hjemme.
Romanen byr ikke på den store spenningen, på overraskende vendinger eller stramme intriger. Den flyter rolig mens leseren duver med og stadig ønsker seg til det timianduftende Kreta. Det betyr ikke at mothakene er usynlige, men Tove Nilsen har denne evnen til å skape gjenkjennelighet og gi rom for tanker og bilder som enhver kan identifisere seg med. Enten det gjelder å kjenne på det lille ubehaget som alltid dukker opp når den velbergede skandinaviske turisten geberder seg blant grekere på sparebluss, eller den plutselige skamrødmen som inntreffer når man har tråkket i salaten. Og Tove Nilsens forteller har selvironi nok til å dele med seg av egen tilkortkommenhet overfor en fremmed kultur, som til tross for nærkontakt over flere tiår stadig byr på utfordringer.
Det ligger en type ydmykhet i bunnen av denne insisteringen på å forsøke å forstå en annen kultur, en ydmykhet overfor en lang og rik historie og for mennesker som har overlevd under stramme kår. Den nysgjerrige og vitebegjærlige forfatteren oppholder seg bare kort tid i turistløypa, det er andre og smalere stier som er mer lokkende. Men hun er trofast mot Manolis og hans taverna, et sted som er et slags omdreiningspunkt i romanen. Og Manolis som fortelleren har kjent gjennom alle år på Kreta, er nå også preget av alderdom og sykdom og bekymring for framtida.
Romanen er bygd opp som en dagbok over åtte dager på Kreta. Men den veksler med tilbakeblikk på farens sykdom og død, og på den daglige lengselen etter den nye mannen som befinner seg i gamlelandet. Tove Nilsen er en dyktig ordlegger av den tvil og angst som knytter seg til oppbrudd og nye forelskelser, lengselen etter nærhet og redselen for å bli avvist. Fortelleren deler med seg av egne pinlige opplevelser. Men etterlater aldri tvil om betydningen av å utvise mot i møtet med ny mulig kjærlighet.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Mange av de mer rørende scenene i romanen er knyttet til farens sykdom og hans opphold på sykehjem. Ingen terpende elendighetsbeskrivelser her, men snarere glimt av lettelse over at faren får god pleie av et team sykepleiere med navn som synliggjør opphav langt utenfor Sinsenkrysset.
Tove Nilsens sans for natur og dyr, for kultur og historie og fenomener i himmel og på jord blir også gjenkjennelig godt ivaretatt i denne romanen. Enten det gjelder å ta seg av en sliten kattemor med sju små eller takke for den lille øgla i taket som holder fluene unna, eller falle i staver over hvordan en bille på rygg kan kare seg over på beina. Intet for lite og intet for stort til å male fram atmosfære og undring over verdens tilstand og Kretas i særdeleshet.
Man kan kjenne på savnet av større spenning og noen mer overraskende og originale passasjer i romanen, vel vitende om Tove Nilsens mangesidige talent. Eller man kan rett og slett gi seg over til nytelsen av forfatterens lettflytende stil og utvetydige kjærlighet til Kreta.