NOVELLER
Mikkel Bugge
«Tauet»
Oktober
Alt det du lærte om noveller på videregående. Om begynnelse, midte og slutt, med klar spenningsprogresjon og vendepunkt og løsning. Det er bare å legge av seg for den som skal lese Mikkel Bugges nye novellesamling, «Tauet».
For han skriver ikke sånn. Forløsende og oppklarende og pedagogisk.
Mikkel Bugge følger ikke skjema. Og heldigvis for det. «Tauet» er en samling morsomme, rare, tankevekkende fortellinger av ulik lengde, med ulik forteller og synsvinkel, fra ulike steder, i ulik sjanger og - det må sies - i ulik grad av vellykkethet.
Det begynner med at ei tvillingmor faller på gulvet i svømmehallen og slår hull i hodet slik at alt truer med å renne ut, og avsluttes med at en mannlig forfatter på turné i regi av den kulturelle skolesekken får førstehåndskjennskap til de nordnorske «skamnaustene», der alt som er skammelig og vondt får en fysisk manifestasjon som fettklin på veggene, eller bokstavelig talt suges ut av kroppen og ned i dypsøkk hvor det blir nesten borte.
Andre noveller handler om en forfatter som stjeler en fortelling men arver et kriminelt problem, om en alvorlig bilstolulykke, og om en kulturkoordinator i Nord-Norge som utsettes for kunst på liv og død. De fem ovennevnte er noen av de beste novellene. Festlige plott, artige på-kornet-observasjoner, og uventede vridninger - interessevekkende uten å være for kryptisk eller påtatt kult. Det skjer hele tida noe nytt, interessevekkende, noe å smile av.
Et par av de andre, kortere, novellene nærmer seg mer fragmenter. De sier mindre og er muligens mindre interessante, eller i hvert fall fortere glemt sett opp mot helheten. Bugge er hele tida sånn passe lettlest og rimelig tilgjengelig, men noen av novellene, for eksempel en lengre passasje hvor jeg-fortelleren leker med hvem han er, og bytter for hvert avsnitt, eller en fortelling om en dame med uklart fluktmotiv som åpenbart har stukket av, irriterer mer enn de fenger. Det kan bli litt for skrint.
Men alt i alt er her langt mer på pluss enn på minus. Mikkel Bugges lekne tilnærming til litteratur er ekstremt sjarmerende, her som i debutsamlingen «Yttersider» og i romanen «Gå under jorda». Typene han skriver fram engasjerer, så også de beste plottene. Aldri forutsigbar, alltid tankevekkende. Med «Tauet» forsvarer han posisjonen sin som en av de mest spennende kandidatene i klassen for yngre norske forfattere. Som for tidligere bøker skal han dessuten ha pluss for lekkert bokdesign.