Bøker

Lekent og frekt

Virtuost og lekent, med surrealistiske grep, fra svært stilsikker forfatter.

Dagsavisen anmelder

NOVELLER

Gunnhild Øyehaug

«Draumeskrivar»

Kolon

Få skriver så gnistrende fuglelett og lekent som Gunnhild Øyehaug. Ta nå disse 19 nye novellene med tittelen «Draumeskrivar», noen av dem like korte som en bruksanvisning fra Ikea, og likevel byr de alle på overraskende vendinger og småfrekke koblinger.

Gunnhild Øyehaug har klart å skaffe seg sitt helt eget språklige stempel, og fikk en stor leserkrets etter romanen «Vente, blinke» (2008). Som tittelen «Draumeskrivar» antyder er drømmen og drømmeliknende tilstander sentralt i en bok som scorer høyt på språkglede og originalitet. Det er ikke plot eller karakterer som driver historiene til Gunnhild Øyehaug, men denne nesten umettelige sansen for assosiasjoner, kunnskapsglede, og et uhøytidelig, ofte muntert blikk på tilværelsen.

I sin nye bok har hun invitert inn den kanskje mest berømte «drømmeskriveren» av alle i norsk litteratur: Olav Åsteson i «Draumkvedet», han som faller i dyp søvn på julaften, og ikke våkner før på trettendedagen. Da har han vært på reise gjennom hele dødsriket. I denne novellen, som er en slags epilog i samlingen, skriver Gunnhild Øyehaug inn et humoristisk sammenfall mellom Olav Åsteson og Dag Solstad.

I denne novellesamlingen er det er mange slike referanser til filmer og litteratur. I novellen «Augeblemme» drømmer en kvinne om en kirkeasylant, en vakker mann som hun har sett i noen korte øyeblikk. Drømmen kobles sammen med filmen «Hunger Games» og Frans av Assisi på en både finurlig og elegant måte. Egentlig handler det om en kvinne som alltid har følt seg utstøtt, ensom og annerledes.

Mens kvinnen i «Lyse» plutselig opplever at hun har evnen til å ekspandere og gå tvers gjennom vegger. Plutselig befinner hun seg på innsiden av en lykt i en lyktestolpe. «Kvifor eg gjorde dette, visste eg ikkje, men det var noko med at eg hadde trong til å lyse, berre vere ein lyktestolpe, lyse opp vegen for andre, berre fyllast opp med lys, drive på med ein enkelt ting: Lyse».

Slike surrealistiske elementer bruker Gunnhild Øyehaug med overlegen selvfølgelighet også i flere andre noveller, som i den korte åpningsnovellen: «Naglelakk» om en kvinne som opplever at hun ikke klarer å fjerne neglelakken, men som tilfeldig kommer over verdens beste neglelakkfjerner, som viser seg å være akkurat det.

I novellen «Førstehjelp» opptrer en professor som stadig bruker Stanley Kubricks film «Ondskapens hotell» som referanse når han foreleser om diktene til Rimbaud. Mens den korte «Snø» gir et lite vink til Dantes «Den guddommelige komedie», der den fortellende ender opp i «sjuende ringen», som er stedet i helvetet der voldsmenn ender opp.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

I flere av novellene dukker den skrivende opp og presenterer sine tvil om tekstens innhold, og når den eventuelt bør avsluttes. Som i den lange novellen «Eple» som også kan oppfattes som en vennlig hilsen til danske Inger Christensen og hennes dikt «Alfabet». Derfra kommer sitatet «drømmere må drømme som trær drømmer, om frugt til sist», og den skrivende kjenner at «dette var så sant at det kunne ikke bli sannere».

Dette velopplagte, lett muntre blikket fra den skrivende gjennomsyrer hele novellesamlingen. Det kan sies at Gunnhild Øyehaugs virtousitet og frekt-humoristiske skrivestil kan overskygge en underliggende, mer alvorlig tematikk. Eller man kan som leser velge å betrakte nettopp forfatterens uhøytidelige og reflekterte stil som uttrykk for eksistensiell undring. Sånn sett er sammenfallet mellom tekst og innhold uklanderlig.