Annonse
Kirsti Blom har skrevet en fin liten roman om kunst og søskenkjærlighet.

Kunst og søskenkjærlighet

Kirsti Bloms sanselige språk kler det tette, lille formatet hun har valgt for sin nyeste roman «Av jord».

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Kirsti Blom

«Av jord»

Oktober

De 160 sidene om billedkunstneren Jean Paulsens siste isolerte og intense arbeidsår på en liten fjellgård, og hans forhold til søsteren, den eneste som besøker ham, er blitt en studie i farger og lys og desperasjon. Boka kan nærme seg en terpet myte om det ensomme og misforståtte geni, men Kirsti Bloms språklige finfølelse redder den over terskelen.

Kirsti Blom fikk mye fortjent ros for sin store roman om den spanske maleren Fransisco Goya: «Jeg så alt», som kom for fire år siden. Sansen for det maleriske utrrykket, for blikket på natur og mennesker, som kom til uttrykk i den romanen - kan gjenkjennes i vårens bok. Som ikke lener seg på et handlingsmettet driv som fortellingen om Goya, men tvertimot kan virke stillestående i sammenligning. Likevel har Kirsti Blom i denne lille romanen fått fram både nerve og vitalitet. Og det skyldes først og fremst måten hun har skrevet fram det litt tvetydige, men likevel ømme forholdet mellom bror og søster.

Romanen er klassisk bygd opp. Søsteren ankommer den lille fjellgården der broren bor alene, alt er mørkt og stille. Broren er død, men etterlater seg en blå notatbok. Gjennom disse nedtegnelsene kommer broren tydeligere og tettere på søsteren enn han noen gang har gjort i levende live: «Mens han levde ønsket jeg ikke å komme min bror altfor nær, å oppholde seg innenfor den tette atmosfæren var klaustrofobisk…». Men i notatene kan han være tydelig, ikke bare om sitt forhold til mennesker, men også om sin kunst, om hva han vil å oppnå. «Jeg ønsker bare å se klart nok til å male tydelig, male hele verden i en skog».

Det er ikke et udelt positivt, medfølende kunstnerportrett som stiger fram på sidene i denne boka. Den selvlærte Jan Paulsen, som selv velger å kalle seg Jean, martres av tvil på egne evner, men løftes også av stohetstanker. Han feires og berømmes som ungt geni, og faller senere sammen etter en utstilling der han nesten ikke selger. Han velger å trekke seg helt tilbake, han flytter til barndomshjemmet, et forfallent, isolert småbruk. I en lengre periode lever han sammen med en kvinne, men når dette forholdet tar slutt, velger han ensomheten. Da er det bare søsteren som en sjelden gang får komme på besøk. Han innrømmer sin hjelpeløshet i omgang med andre, og håper alltid at søsterens besøk skal bli kortvarig.»Jeg famler i sosial omgang, også med henne, følelsesflettverket bølger og blinker, freser, og forvirring tårner seg opp».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Som nevnt kan denne «kunstnerromanen» sies å bygge opp under de gamle kunstnermytene. For ikke bare er Jean Paulsen ensom, han er også fattig, lever helt på kanten. Under den strenge vinteren fryser han nesten i hjel i et hus som har utett tak og manglende isolering. Tennene hans ramler ut, og han er tydelig alvorlig syk. Men han nekter å la seg omfavne av helsevesen eller andre vesener. Han vil og skal male bilder, Også søsteren er kunstner, hun fotograferer, en kunst som broren betrakter med et lite snev av forakt. Men når hun en kveld portretterer ham må han innrømme henne en kunstnerisk sans.

Møtene mellom bror og søster er tegnet opp med både tydelighet og med noe tilbakeholdt som viser den vanskelige balansen som eksisterer i veldig nære relasjoner. Kirsti Blom presenterer dette forholdet på en måte som gir spenning og vitalitet til romanen. Det er noe både rått og ømt i denne beskrivelsen som gjør «Av jord» til noe mer enn en fortelling om kunstens vilkår.

Annonse