Annonse
Finske Laura Lindstedt.

Kropp og død

Rik roman tar et stort litterært register i bruk for å beskrive tilstanden etter – og før – døden.

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Laura Lindstedt

«Oneiron»

Oversatt av Tor Tveite

Oktober

Sju kvinner møtes i et hvitt, tomt rom. De kommer fra ulike land og kulturer, og kjenner hverandre ikke fra før. Syttenårige Ulrike fra Østerrike kom sist. Hun har hatt sommerjobb på Ørneredet, utsiktshuset Hitler fikk i gave, men som nå brukes som ølkneipe uten å fokusere på stedets nazihistorie, selv om det selvsagt er derfor turistene kommer. Men hvor har Ulrike havnet nå? Og hvor er det blitt av kjæresten, han som slår når han blir sint? Ulrike fatter ikke, og er sint. Men de seks kvinnene som har ankommet det rare, tomme stedet før henne tar godt imot – ved å gi henne en fantastisk orgasme.

De prøver å fylle tomheten, å bygge et slags hjem med det de tilfeldigvis hadde på kroppen idet de ankom. Klær og sko og lommerusk – og en lysende rød parykk i midten, som bål. For alle fortellinger starter vel rundt et bål? Fortellingene kommer. Det går på engelsk og fransk og dårlige oversettelser, før kvinnene endelig oppdager at de kan kommunisere ordløst, med tanker.

Alenemoren Rosa Imaculada fra favelaen i Brasil var alvorlig hjertesyk, men har fått nytt hjerte av en donor. Med på kjøpet fikk hun også donorens far, som ville bli bedre kjent med sin avdøde sønn via det nå donerte hjertet. Franske Nina har var gravid med tvillinger. Ektemannen er styrtrik. Synd, bare, at han er hos den andre kvinnen den dagen Nina frykter at noe er galt med babyene i magen.

Senegalesiske Maimuna drømmer om en modellkarriere i Vesten. Men hun trenger penger. Dessverre viser det seg at lettvinte måter å tjene penger på kan være farlige. Nederlandske Wlbgis er syk og bitter. Strupekreften har stjålet stemmen hennes. Men egentlig var ikke livet noe særlig før hun ble syk heller. Et udugelig mannfolk gjorde henne gravid, og hennes egen sønn slår henne.

Aller mest tid bruker Lindstedt til russiske Polina og særlig amerikansk-jødiske Shlomiths historier. Regnskapsfører Polina lever et ensomt liv der de tre viktigste gledene er bøker, katten og alkohol, kanskje i motsatt rekkefølge. Hun har fotografisk minne, og en spesiell interesse for filosofen Swedenborg, som igjen interesserte seg for døden, mer spesifikt tida etter døden. Kanskje er de alle døde?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ja. Amerikanske Shlomith, opprinnelig Sheila, er performancekunstner som forsker på sammenhengen mellom jødiske spiseregler, og anoreksi. Hun er selv 28 kilo. Mest sannsynlig døde hun av sin egen kunst, har hun kommet fram til. Hennes historie er den mest utbroderte, og den mest interessante. Leseren får følge Shlomiths liv fra barndom via kibbutz-opphold til kunstkarriere. Tematikken, hennes argument om forbindelseslinjer mellom jødisk kultur og anoreksi, er tankevekkende. «Oneiron» er en roman om kropp og død, men også om ideologi, religion og samfunn.

Og om kjønn. Her er flere eksempler på menns vold mot kvinner. Utroskap. Banking. Voldtekt. Og drap. Ikke utbrodert for sjokkeffektens skyld. Heller det motsatte – leseren får selv finne fellesnevnere mellom de ulike kvinnenes historier, hva som er likt og ulikt på grunn og tross av ulike kulturbakgrunn, økonomisk og sosial status.

Et par av de andre historiene rekker ikke bli spesielt mye mer enn illustrasjoner av enkle poenger: For eksempel representerer senegalesiske Maimuna et kjapt riss av «den koloniale erfaringen». Hun er svart og fattig, og da hun dør nevnes hun kun i forbifarten, uten navn, i en artikkel som i stedet feirer at de to hvite, rike, vestlige mennene hun tilfeldigvis reiste sammen med i dødsøyeblikket overlevde en gisselsituasjon.

Romanen inneholder flere avisartikler. Dessuten dikt og brev, en kunstperformance, en dødsannonse og en jobbutlysning. Noe er muntlig, som Maimunas springende muntlige fortelling, dårlig simultanoversatt av franske Nina. Andre deler nøkternt fortellende, på god avstand av en allvitende forteller. Det er effektivt, variasjonen bidrar til at interessen stort sett holder gjennom over 400 sider.

Stort sett. Romanen kunne vært kortere, et par delfortellinger kuttet, uten at helheten tapte noe på det. På den andre siden er mangfoldet og rikdommen både innen tema og stil oppløftende. Uten å ha tilgang på den finske originalen, virker Tor Tveites oversettelse svært god, lojal mot språklig og tematisk variasjon i teksten.

«Oneiron» handler om døden. Den kommer med interessant forslag til hvordan det er «på den andre siden», men er egentlig mer opplysende om hvordan det står til med ulike maktstrukturer på vår side. Selvfølgelig. Romanen er nominert til Nordisk råds litteraturpris for Finland, og har allerede vunnet mange finske litteraturutmerkelser, inkludert den høythengende Finlandiaprisen.

Annonse