– Kritikk må lære av journalistikk

Kritikerlagets priser regnes blant de mest prestisjetunge litteraturprisene i Norge. I år fikk Ingvild H. Rishøi voksenlitteraturprisen for novellesamlingen «Vinternoveller», og Tore Rem sakprosaprisen for «Knut Hamsun. Reisen til Hitler».

Prisen for beste barnebok gikk til Gro Dahle og Svein Nyhus for «Akvarium», mens Hege Susanne Bergan fikk oversettelsesprisen for å ha oversatt hviterussiske Svetlana Aleksijevitsjs «Bønn for Tsjernobyl. En fremtidskrønike» fra russisk.

Kritikk-krise

Guri Fjeldheim ble av en jury bestående av kollegaer, nominert og utnevnt til «Årets litteraturkritiker». Hun har gjennom flere tiår skrevet barne- og ungdomsbokkritikk for Bergens Tidende og nettstedet barnebokkritikk.no:

– Jeg har studert tidligere pristaler for denne prisen, og sett at det også her finnes et sett uskrevne regler. En av dem er at en alltid skal si noe om at litteraturkritikken akkurat nå er inne i en betydelig krise, sa juryens leder og prisutdeler, Ole Jacob Hoel fra Adresseavisa, med klar selvironisk snert, før han la til:

– Og det kan vi vel konstatere at den er?

Kritikk-kutt

Humor og krisemaksimering til side, så er det i hvert fall tydelig at mange medier nå kutter i antallet litteraturanmeldelser. VG gikk i januar fra å ha to sider litteraturkritikk hver søndag, pluss enkeltstående anmeldelser innimellom, til å ha kun én bokanmeldelse i uka. NRKs Kulturnytt har halvert antallet bokanmeldelser i uka, og fra de største regionsavisene meldes det om lignende trender. Kritikerlaget har for lengst slått alarm, og blant annet vist at mange debutanter ikke får så mye som en eneste anmeldelse, andre maks én.

Marginalisert

Prisvinner Guri Fjeldheim representerer imidlertid en minoritet også internt i litteraturkritikken, nemlig barne- og ungdomslitteraturen. I tillegg til å anmelde bøker selv, har hun vært sterkt involvert i Foreningen Les!, spesielt med å oppdra unge lesere i rollen som litteraturkritikere i U-prisen. Nå jobber hun med et prosjekt hvor hun skal kåre de 101 beste barnebøkene utgitt i Norge de siste 10 årene.

– Vi blir ikke så såret av å bli marginalisert. Vi er så vant til det, er hennes enkle oppsummering av hvordan det er å være barne-og ungdomsbokkritiker i Norge, før og etter kutt.

Journalistikklære

Fjeldheim har jobbet som lærer, vaktmester og journalist før hun viet seg til kritikken. Det er en klar fordel, mener hun selv.

– Litteraturkritikken kan lære mye av journalistikken. Man må slutte å forakte den som lærefelt, særlig så lenge musikk- og filmkritikken vokser på litteraturkritikkens bekostning. «Jeg skriver på vegne av boka», hører jeg noen kolleger si. For folk som leser Proust på originalspråket føles det kanskje banalt å måtte henvende seg til en vanlig avisleser.

Voksne lesere

Men ikke for årets kritiker:

– Jeg skriver for leserne. Og hvem leser avisartikler? Jo, voksne. Barne- og ungdomsbokkritikken står i en spesiell situasjon fordi vi henvender oss til andre lesere enn det vi kritiserer, altså barnebøkene, henvender seg til. Gjennomsnittsleseren av Bergens Tidende er nå over seksti år gammel. Sekstiåringer leser sjelden barnebøker. Hvordan skal jeg likevel gjøre artiklene mine interessante og relevante for dem? sier Fjeldheim til Dagsavisen.

Det er her journalistikken kommer inn i bildet.

– Til en voksen leser kan man for eksempel gjerne røpe hvordan boka ender, uten at det ødelegger noe så lenge artikkelen står greit for seg selv. Jeg må gjerne ta min indre femåring på fanget, men jeg må også bruke min voksne erfaring og kunnskap i kritikken, sier hun.

Gode barnebøker

Ifølge Guri Fjeldheim er barne- og ungdomslitteraturen i Norge i spennende utvikling nå:

– Den har aldri vært bedre, og aldri vært dårligere. Nå kan folk leve av å skrive barnebøker, tenk det! Vi har kommet dit hvor det lønner seg å kutte hjørnene. Nettopp derfor er det ekstra viktig med en god og vital kritikk av denne sjangeren. Nettstedet barnebokkritikk.no har en veldig flat profil, der alle kritikerne er like mye verdt. Det har sin klare verdi, men jeg tror de vanlige kulturredaksjonene ville gjøre lurt i å profilere enkeltkritikere, sier hun.