Bøker

Krigens fristelser

Kim Leines nye roman, «Avgrunnen», når ikke helt opp til hans forrige, som han fikk Nordisk Råds litteraturpris for.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Kim Leine

«Avgrunnen»

Cappelen Damm

Kim Leine fikk Nordisk råds litteraturpris for romanen «Profetene i Evighetsfjorden» i 2013. Nå er han tilbake med en ny murstein med tittelen «Avgrunnen». Også den preget av litterær vitalitet og stor fortellerglede, men boka er også utflytende og tidvis for omstendelig til helt å kunne måle seg med prisromanen.

«Avgrunnen» er en merkelig paradoksal leseopplevelse. Den har en underliggende katastrofestemning som serveres med en berusende sanselighet og skrivefryd. En rus som varer gjennom 650 sider. Kim Leine har selv i intervjuer sagt at han hadde planer om å skrive en tett, stram og kort roman, men at språket og stoffet fikk overtaket og bar han fram med letthet til 653 sider.

Det handler om krigen. I sentrum står de danske tvillingbrødrene Ib og Kaj Gottlieb, som melder seg som frivillige til den finske borgerkrigen. I romanens åpning er de støyende av eventyrlyst, og litt underliggende frykt, på vei til Finland sammen med fem andre frivillige. Romanen har også en liten prolog der de samme mennenes dødsrapporter presenteres, året er 1944. Slik får leseren raskt en forståelse av at dette handler om to menn om ikke bare overlever en krig i Finland, men som også senere i livet er aktive i motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig. Ib studerer medisin og Kaj teologi. Det er Kaj som har fortellerstemmen gjennom romanen.

Brødrene har meldt seg til kamp for de hvite i borgerkrigen, og romanens første 100 sider er en tett beskrivelse av kamphandlinger, snø og kulde, dårlig mat, lukt av død og brann, og midt oppe i det hele avdekkes den pågående kampen mellom brødrene, konkurransen, hat-kjærlighetsforholdet. Og det gamle bibelske Kain og Abel motivet ligger snublende nær. Kim Leines stadige bruk av bibelsitater fra Johannes Åpenbaring, som motto for romanens mange avsnitt, forsterker inntrykket av at dette er en roman som vil utpensle de eksistensielle spørsmålene ved krigens merkelige tiltrekning, snarere enn å skrive en historisk roman. Den finske borgerkrigens er da også bare en «kulisse» i denne romanen. Det gjøres ikke noe forsøk på å forklare bakgrunnen for den eller å trekke fram noen form for dokumentarisk stoff. Det kan sies å være en svakhet, men er forståelig slik romanen framstår.

Siden følger fredsårene fram mot 2. verdenskrig, der de to brødrene fullfører studiene. Og en av dem begår et drap, en handling som nærmest virker litt opphissende på ham. Ib gjør et par fadeser som ung lege, og ender etter hvert opp som psykiater og mye senere som gjøgler og hypnotisør, mens Kaj omsider blir teolog og frafallen, og havner i pressen. Han blir utenrikskorrespondent med lange opphold i Tyskland, særlig i Leipzig der han gjør noen bekjentskaper som blir skjebnesvangre. I Kajs liv opptrer en rad med kvinner, mens Ib foretrekker menn. Han redder seg likevel inn i et ekteskap. Å melde seg inn i motstandskampen under 2. verdenskrig blir for begge brødrene en naturlig forlengelse av den spenning de begge tydelig har savnet siden tida i Finland.

Kim Leine skriver fram disse mennenes liv med sin nese for kroppslukter, for blod og sæd, for svette og skitt. Hele arsenalet av menneskelig nedverdigelse, av ondskap og vold er plassert mellom sidene med forfatterens særdeles spenstige penn. For uansett utpensling av detaljer står det fast at Kim Leine er en stor forteller. Han makter å drive fram et epos som føles ubehagelig i sin litt kvalmende oppriktighet, og merkelig berusende i sin skrivekyndighet.

Les også: Viser fram det som er godt med krig