ROMAN
Kyrre Andreassen
«Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges»
Gyldendal
«Jeg måtte slutte som elektriker på grunn av prolapser i ryggen». Slik starter Krister sin fortelling. Så holder han på ordet – og leserens oppmerksomhet – gjennom hele bokas over 350 sider. En lang monolog fortalt på innpust og utpust og uten pust, i flyt og rykk og napp, gjennom stort og smått av tanker og ideer, viktige og mindre viktige hendelser og gleder og kriser Krister opplever og har opplevd, alene og sammen med andre. Flyten er imponerende.
Mye av det han forteller er morsomt. Til å flire høyt av. Men ikke alt. Nesten like mye er sårt. Rørende. Eller bare irriterende. I hvert fall engasjerende. Gjemt bak den underlige romantittelen «Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» skjuler det seg en liten perle. Kanskje ikke perfekt, men absolutt verdt en ekstra kikk. Det er fint at Kyrre Andreassen er blitt Bragepris-nominert for boka, som er hans første på hele ti år.
Kristers problem er altså at han ikke lenger kan jobbe som elektriker. Av en «fysak» på NAV blir han, etter ett års ledighet, plassert på en skole som lærer i norsk for voksne innvandrere, selv om han verken har pedagogisk utdanning eller spesielt motivert for oppgaven. Det er døra inn til mange nye erfaringer. Og mange skarpe observasjoner både av kollegaer og elever. Krister vet godt at han har en annen bakgrunn enn de andre lærerne. Samtidig er han trygg på sin egen kompetanse. Sitt sunne bondevett. Og næringsvett. Den tidligere selvstendig næringsdrivende elektrikeren er mildt sagt lite imponert over hele seminarindustrien, der voksne mennesker får dra på tur med full lønn og kost og losji, midt i arbeidstida, bare for å komme hjem og ennå ikke ha blitt enige om det er «toleranse» eller «raushet» som egentlig er den ene av de tre «kjerneverdiene» de har kommet fram til for skolen.
Les også: Den nye Brage-klassen
Krister er smart. Men også dum. Han forteller det som det er, men avslører at det ikke er slik likevel allerede i neste avsnitt, neste setning. Kan mange fremmedord, men ikke alle like perfekt. Er kul machomann, med en hel haug fordommer mot utlendinger og rikinger og kvinnfolk og øvrigheter. Samtidig mykere enn han vil innrømme, fortvilet over hvor feilene han gjør overfor sønnen sin på elleve, over hvor vanskelig det er å være en god mann for sin høyt elskede Marianne. «Jeg spurte henne om hun noen gang hadde hatt følelsen av at hun var helt aleine og at alt var uforståelig, meningsløst», sier han på ferie, men blir grundig avvist. Problemstillinga var reell. Timinga helt feil. «Det var følelsen av å ikke ha en eneste alliert. Jeg har hatt den følelsen mange ganger». Eksistensiell ensomhet, rett og slett. Også i et parforhold. Så Krister prøver alkohol. Blir hekta på sovemedisin. Slåss og tøffer seg. «Jeg har aldri hatt problemer med å kontrollere aggresjonen, faktum har jeg ikke det. I bunn og grunn har det alltid handla om provokasjoner, om reaksjoner på provokasjoner», mener han selv. Leseren er vel ikke helt enig. Ikke Krister selv, heller. «Vurderingsevnen min er ikke optimal i påvirka tilstand».
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
«Og forøvrig...» kan godt leses som en bok om klasse. Og som en bok om forhold og relasjoner. Om kommunikasjon. «Og det legger en demper når man mister levebrødet, det legger en demper på hele tilværelsen. Jeg har registrert at diverse folk høyt opp i systemet, næringslivsledere og politikere, eliten, det har blitt registrert at de liker å brette seg ut i aviser og på tv og hvor det måtte være. De forteller om hvor umenneskelig hardt det blåser på toppene, det umenneskelige presset, men de er ikke umenneskelige, og derfor har de møtt veggen, men etter noen tunge tak nede i kjelleren har de blitt keramikere og den slags, de har aldri vært så lykkelige før, og det, selvfølgelig er det bare tull». Det gjør godt å le av Krister. Men egentlig ler – og gråter – man like mye av seg selv.