Bøker

Kjærlighet under lupa

Helene Uri tegner et skarpt og avslørende portrett av et ekteskap i sin nye roman «Hålke».

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Helene Uri

«Hålke»

Gyldendal

Romanen er konstruert som et stramt kammerspill. Handlingen er lagt til en leilighet i Oslo, der «dramaet» utspilles over noen korte vinterdager. Ekteparet Ebba og Karl, med over 40 års samliv i bagasjen, er lukket inne på grunn av islagte fortau og veier. Den eneste sønnen bor i Australia, og datteren er på ferie i Portugal. Altså et scenario som skapt for nærstudium av livslang kjærlighet.

Scenen er satt for to figurer som kjenner hverandes styrke og svakheter inn til margen. Et utfordrende stykke litterær øvelse som Helene Uri klarer å gjøre til intelligent, vittig og plagsomt gjenkjennelig underholdning. Hun lar kvinnen Ebba føre ordet, den en gang svært vellykkede karrierekvinnen, høyskolelektoren med ambisjoner, som nå er pensjonert og prisgitt daglig omgang med sin Karl. Han som en gang var den populære og ettertraktede som alle ventet seg noe stort av, men som altså har vært fornøyd med å undervise ungdomsskoleelever gjennom et langt liv. Nå er disse to lukket inne, overlatt til seg selv, to gamle mennesker som ikke tør ta sjansen på glattisen, som satser på at matbeholdningen i skapene holder til været endrer seg eller kommunen strør.

Helene Uri skriver ujålete, direkte og presist, og henter fram fine små nyanser som viser to mennesker, som fortsatt etter et langt samliv kan «tenne» hverande, irritere hverandre grenseløst, smålyve for hverande, vise ømhet, raseri og følelser som grenser til hat. Det er i dette uoversiktlige, svært kuperte landskapet at Helen Uri beveger seg framover med imponerende lange følehorn. I Ebbas versjon er Karl en mann å frykte. Han har et eruptivt temperament, men kan også tilgi, og en mann med sans for store blomsterbuketter. Venninnene har gjennom årene oppfordret henne til å forlate ham, han har en gang slått og kan gjøre det igjen. Hun bebreider han også for å ha vært for lite ambisiøs, for bedagelig. Hun innrømmer å ha hatt sine svin, eller i alle fall en elsker, på skogen. Til overmål ti år yngre enn henne. Det kommer også fram etter hvert at hun har hatt en annen metode for i hemmelighet – å straffe Karl.

Bildet av disse to nyanseres når datteren kommer på banen gjennom en telefonsamtale. Fokuset forskyves. Ebbas stemme mister litt av troverdigheten. Datteren husker faren som alltid var hjemme, og Ebba som alltid var borte, sugd inn i karrieren. Kanskje kunne man som leser ha ønsket seg flere innspill av denne typen. Det løfter beretningen noen hakk, og skaper mer spenning. Likevel er det forbausende mye underholdning og humoristisk snert i Helene Uris beskrivelse av dagliglivets ritualer hos et aldrende ektepar som av pur stahet nekter å be naboen om hjelp eller rett og slett ta en telefon til nærmeste varehandel. Det finnes alltid en pose med nypete når kaffen tar slutt, eller en karamellpudding utgått på dato for tre uker siden. Ebba fryder seg over å servere sin henrykte og intetanende ektemann nettopp den.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Helene Uris følsomhet for detaljenes betydning og vekt tilfører romanen både atmosfære og tyngde. Vinterdagenes gråhet, kulda og den gamle og trekkfulle leiligheten rammer inn og understreker alderens svinnende aksjonsradius. Mye klok observasjonsevne gjør portrettet av Karl og Ebba til en smertefull påminnelse om alderens lite glamorøse sider. Men den forteller også om seiglivet kjærlighet og om krenkelser som aldri glemmes. Romanens avslutning er både overraskende og litt uforståelig. Den daglige kampen for å finne noe spiselig får Karl til å ta et dristig valg, som får alvorlige følger. Så alvorlige at det krever rask innsats av Ebba. Som imidlertid ikke foretar seg noe som helst, over lang tid. Stikk i strid med det bildet som er tegnet av en svært oppegående og fortsatt rasjonell eldre kvinne. Riktignok med mye innestengt og opplagret aggresjon, men likevel virker Ebbas handlinger merkelig konstruerte og ubegripelige. En ikke helt vellykket avslutning på en roman som ellers er gjennomført med stor språklig ledighet, autoritet og innsikt.