Bøker

Kjærlighet og ubehag

Lars Ramslies roman «Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet» klarer ikke helt å spille opp mot den urovekkende indre spenningen hos forløperen.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Lars Ramslie

«Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet»

Oktober

Lars Ramslie har natuligvis ikke skrevet noen dårlig roman, han er en altfor språkbevisst og dreven forfatter til det. Men tendensen til å tvære ut beskrivelser og tidvis la handlingen gå litt på tomgang, små svakheter som var tydelige også i romanen «Liten fugl. Mors bok. Sangen om skogen og kornet» fra 2014, er tydeligere og mer framtredende i høstens bok. «Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet» er i følge forfatteren selv en direkte oppfølger til «Mors bok. Sangen om skogen og kornet», to bøker som skal inngå i et større verk.

Mors stemme bar den første fortellingen. Maja og far er de to stemmene i den nye romanen, og da med særlig vekt på Maya, jenta som en dag finner en skadet fugl, og i hemmelighet bringer den med seg hjem, der hun gjemmer den i et kott på rommet sitt. Ingen skal vite om fuglen, som Maya håper å gjøre helt frisk slik at den en dag kan fly. Også storesøsteren June er en tydeligere karakter i denne romanen, en litt opprørsk tenåring slik hun ses gjennom fars øyne.

En mann som framstår som særdeles velvillig, på grensen til undertrykket, hele tiden beredt til å gjøre mor til lags. Mor Julie, hun som kan være både manipulerende og kontrollerende, en kvinne far elsker, men en kjærlighet han er usikker på. Det er passasjer i denne romanen som kan kalles suggererende, som når stemmen far skal beskrive usikkerheten og avvisningen han noen ganger føler i sitt forhold til Julie. Når han tviler, på verdien av å vise omsorg, evnen til å holde ut, å bli værende. Eller når den milde og vennlige Maya, som ofte tar på seg ansvaret når noe går galt i familien, reflekterer over sine egne gleder. Alt hun elsker i livet. Alle de små oppgavene sine. Som nå å ta vare på en liten fugl, en gjerning som kan bli det motsatte, noe ødeleggende, dødelig for fuglen. Helt mot slutten av romanen kommer også farmor inn som en viktig del av fortellingen. Og særlig denne siste delen må sies å være noe av det beste og mest gripende i boka, og kanskje det mest brutale denne leseren har sett nedskrevet om det store nederlaget i livet, om demens og alderdom.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Her ser man den originale og særpregede forfatteren Lars Ramslie utfolde seg. Han som kan skrive uforglemmelige passasjer og setninger som virkelig dirrer: «Det han kjente var skrelt av henne. Som et kaldt og skarpt instrument hadde blitt dratt over hjernevinningene, høvlet henne vekk». For far, eller sønnen i dette tilfellet strever hele tiden med å finne sin virkelige mor, som han bare får glimt av, noe som fordufter når han setter øynene i det: «Dette rå, ansiktsløse noe. Lik noe som kveilet seg stumt og blødende i enden av en krok, halvt klemt i stykker, halvveis fortært, fanget i saks mellom livet og døden». Når man leser denne nådeløse Lars Ramslie kjenner man virkelig gufset fra undergrunnen.

Men det handler altså om kjærlighetens handlinger, og de har ikke alltid gode vilkår, er ikke alltid enkle å utøve. Og slett ikke slik Lars Ramslie framstiller denne familien, der mors kontroll tydelig tvinger alle inn i en slags påpasselig oppførsel, der mye blir gjort av kjærlighet, men også av tvang og ønske om å være til behag. Der stillheten rundt middagsbordet noen ganger runger som en illevarslende klokke.

Lars Ramslie har en særegen evne til å pirke fram et ubehag, som nesten er usynlig, og noen ganger slår ned som en hammer. I sine beste partier er høstens roman helt i kant med forfatteren på sitt mest sublime og suverene, men som helhet mangler den forgjengerens dempede spenning og hemmelige atmosfære.