UNGDOMSBOK
Lene Ask
«Det hjelper ikke å blunke»
Gyldendal
«Hun hadde jo egentlig tenkt å flytte til Svalbard for å unngå å treffe han igjen, men rakk det ikke.» Lene Ask skildrer den forelskede ungjenta Lilly i både pinlige og rørende situasjoner – alt står på spill i det famlende første møte med kjærligheten.
Allsidige Ask er fotograf, illustratør, tegneserieskaper og forfatter. «Det hjelper ikke å blunke» er hennes første roman for ungdom. Ask debuterte med den selvbiografiske «Hitler, Jesus og farfar» i 2006 og står også bak den kritikerroste tegneserien «Kjære Richard», om misjonærsønnen Richard som oppholder seg på barnehjem i store deler av oppveksten. Ask har tidligere vist seg som en mester i å kombinere strek og tekst når hun skildrer triste, skadeskutte eksistenser i en skeiv og hverdagslig verden.
I «Det hjelper ikke å blunke» møter vi outsideren Lilly. Hun er proppfull av komplekser, som tenåringer flest. Men kanskje har Lilly bedre grunn til det enn mange andre, med hareskår og en skeiv, flat nese. Puppene har begynt å vokse, Lilly føler at alle blikk er rettet mot henne. Lilly lider også under et morskompleks, hun ser i fotoalbum at moren var langt penere på hennes alder.
For foreldrene er Lilly et lenge etterlengtet barn, det eneste. En som representere et slags håp for dem. Lilly kommer fra et privilegert hjem, der det er tydelig at hun har en helt spesiell plass. I konfirmasjonsgave bestiller foreldrene en byste i bronse av henne. Den er utformet av en verdenskjent kunstner som «aldri hadde jobbet med et mer interessant ansikt». Selv orker ikke Lilly å se på bysten av seg selv, alle feilene stilt ut til pynt. Foreldrene dekker den etter hvert til.
LES OGSÅ: Bokpris til Lene Ask
Lilly forelsker seg i bestevennen Are. Det er ubehagelig, men følelsene tar over: «For når du først har sett noe kan du ikke hviske det uansett hvor mye du blunker». Når følelsene for den nære guttevennen går over i forelskelse, sliter hun med å se seg selv i rollen som en som kan bli elsket og begjært – Lilly liker ikke seg selv. Det er vanskelig å si noe om de overveldende følelsene hun har: «Alle timene hos logoped, alle tungeøvelsene, alt strevet for å uttale ordene riktig er forgjeves».
Ask skildrer hverdagsskjebner med enkle, effektive grep. For eksempel skildringen av faren, som har en gammel drøm om å bli musiker: Han står med ryggen til datteren og spiller lavt på en gitar som ikke er koblet til, mens han ser utover hagen full av råtne epler. Eller en klein scene i undertøys-butikken, der ekspeditrisen skryter av puppene til Lilly og sammenligner dem med morens pupper. Og moren som seinere påpeker at også faren liker store pupper.
LES OGSÅ: Misjonsmarken i svart-hvite ruter
Lilly er som mange av sine jevnaldrende et overbeskyttet barn. Det er kanskje noe av grunnen til at hun i siste instans oppsøker det farlige og uforutsigbare, en ferd ut på isen. Man føler med Lilly gjennom hele romanen, samtidig som forfatteren hinter til at Lilly er langt flottere enn det hun selv opplever seg som. Det er godt gjort. Likevel blir Ask noen steder overtydelig, spesielt når hun skildrer ungjentas følelser. Det gjentas for ofte at Lilly ser på Are med «det nye blikket». Dette er kjærlighet, konkluderer forfatteren. Her kunne hun stolt på handlingen og det som skjer mellom de to ungdommene. Kapitteloverskrifter som «Spionasje» og «Middag», føles unødvendige, de fjerner spenning og driv.
Boka gir en troverdig skildring av hvordan store følelser kan oppstå midt i et hverdagslig, norsk villastrøk. På vei hjem fra fest geleider Lilly sin store kjærlighet, mens han spyr i en tujahekk. Ask har utstyrt hovedpersonen med mange lyter og mangler, uten å dra det for langt. Resultatet er en lavmælt og intens fortelling om ung kjærlighet.