Brevroman
Linnéa Myhre
«Kjære»
Tiden forlag
«Kjære deg. Jeg kan med det ikke nekte for at det i årenes løp er blitt litt syting. Selvopptatthet og sutring. Det er slikt man gjør når man har sinnslidelser. Man tenker på seg selv og glemmer konsekvensene av det. Konsekvenser som å bli kalt sinnablogger, for eksempel. Takk gud for at det ikke ble sutreblogger».
To år er gått siden Linnéa Myhre (f. 1990) kom med sin første bok, «Evig søndag». Den var lagt til vinteren 2011, og handlet om da forfatteren gikk i terapi hos psykiater Finn Skårderud for å få bukt med depresjoner og spiseforstyrrelser. Boka solgte godt, og Myhre ble hyllet både for sin ærlighet, og for sine skriveferdigheter.
«Kjære» starter der «Evig søndag» slutter, med et brev datert mars 2011. Linnéa skriver at hun vil dø. At hun er håpløs, som alltid kommer krypende hjem til mamma når livet går henne imot. At alt hun tenker på er mat og måltider, og at hun i hvert fall aldri vil møte noen.
«Jeg kommer til å være alene for alltid. Jeg kommer aldri til å skaffe deg barnebarn, for jeg kommer aldri til å få noen kjæreste. Det går jo ikke an å leve med meg, du greier det så vidt selv. Det finnes ingen mann som vil leve med en kvinne som setter maten over alt annet, eller som er livredd for å gå på restaurant. Etter det jeg har skjønt, er det jo det kjærester gjør. Går på restaurant og spiser dessert hver dag. Jeg kan ikke gjøre det, det er ikke for meg.»
Depressivt og spiseforstyrra, altså. Som sist. Men så viser det seg at første brev hovedsakelig skal fungere som et bakteppe for den utviklingen Linnéa kommer til å vise gjennom resten av brevene i boka. I neste brev fra to år senere, april 2013, svarer forfatteren på en mail fra en leser som skriver at hun skulle ønske hun hadde anoreksi(!) Nei, det skulle du ikke, freser Linnéa. Anoreksi er en sykdom, ingen slankemetode. Og definitivt ikke noe man bare velger. «Anoreksi kommer ikke til å løse noen av dine problemer, det vil bare gi deg flere». Bam!
Neste brev følger den samme sinte leia. Denne gangen stilet til en tidligere terapeut, som lovte mer enn hun kunne holde. Hun ville at Linnéa skulle bli «den hun var før». Men «du vet jo ikke hvem jeg er når jeg er frisk. Du vet like lite som meg», skriver Myhre, og har åpenbart et poeng, også i eksistensielle termer. Går det an å isolere et menneske fra dets kropp, historie, sykdom og bakgrunn, og gjenframkalle noe som en gang var? Ikke så vanskelig å svare nei på det. «Det barn du var skal du aldri bli», sier Lars Saabye Christensen, og «den du er skal du snart glemme».
Men ikke veldig snart. Linnéa Myhre gjør i alle fall sitt for at alle som leser «Kjære» skal få vite litt av hvert om hvem hun er, her og nå. Her er morsomme brev om hennes forhold til taco, rødbeter, grovbrød og suketter, stilet henholdsvis til Santa Maria, Unil, Bakers AS og Natreen. Andre brev er langt mer alvorlige. Som når hun forteller Finn Skårderud om skrivesperre, mat og hormoner, og om hvor skummelt det er å tenke på at terapeuten kanskje ikke skal være i livet hennes for alltid. Eller når hun tar et rasende, sårbart feministisk oppgjør med magasinet «Mann»s misbruk av lettkledde bilder av henne, bilder de framskaffet på etisk tvilsomt vis. Brevet til mamma og til kjæresten Sondre Lerche oser av ømhet og kjærlighet, brevet til en taust fraværende far er hjerteskjærende trist i all sin søkende ensomhet, all sin higen etter anerkjennelse.
Anerkjennelse er et nøkkelord her. «Jeg vil jo bare bli sett», skriver Myhre, flere ganger, i ulike kontekster. Leserens dom over «Kjære», vil avhenge av hvor mye hun eller han orker av dette ekstremt insisterende ropet om hele tida å se Linnéa. Kan hun ses som en interessant representant for sin skjønnhetspressede generasjon og vår poserende samtid, eller er hun bare en bortskjemt sutreunge uten noe særlig å melde? Alle er vel enige om at åpenhet rundt psykisk helse er viktig. At kroppspresset mot unge jenter er enormt. Men trenger leseren egentlig å vite, i detalj, hvor mange suketter forfatteren bruker i teen sin - nemlig 35 per kopp(!), 2.450 i uka? Gir det noe ekstra? Blir dagbokdetaljene til litteratur?
En stund er det fristende å svare nei, på alle tre spørsmålene. Men så er det noe som holder en tilbake likevel. Linnéa Myhre kan skrive. Morsomt, uten tvil, men også klart og sterkt om vanskelige følelser. Her er uventede bilder som gir liv til teksten. God flyt. Åpenbart en tydelig fortellerstemme. Men det som virkelig redder teksten fra kollaps - som faktisk gjør den verdt å lese likevel - er forfatterens skarpe intelligens. Intellektuell er hun ikke, og skriver litt om å ha droppa ut fra Blindern cirka første dagen. Men hun har det man med et gammeldags, kanskje litt malplassert ord kan kalle livsvisdom. Noe å melde som tross alt peker utover henne selv. Dessuten timing. Akkurat idet man kjenner seg overbombardert av jeg-jeg-jeg-meg-meg-meg-Myhre, kontrer hun selv, selvironisk: «Dette ble mye om meg, men dagens ungdom er til syvende og sist ikke særlig opptatt av noe annet enn seg selv». Touché.
«Kjære» vil helt sikkert treffe mange lesere, med ulike grunner til å nærme seg boka. Men neste gang bør Linnéa Myhre utfordre seg selv ytterligere. Bok tre bør handle om noen andre enn henne selv.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no