ROMAN
Takashi Hiraides
«Katten»
Oversatt av Ika Kaminka
Forlaget Press
Under Meiji-perioden (1868 til 1912) i Japan oppsto en ny litterær sjanger kalt «jeg-romanen». Sjangeren er en form for bekjennelseslitteratur som også var ment å avsløre de mørke sidene ved samfunnet eller forfatterens liv. «Katten» tilhører denne romansjangeren.
I enhver roman som benytter seg av levende mennesker, melder etiske spørsmål seg knyttet til konsekvensene av å bruke andre mennesker som brikker i en forfatters selvrealiseringsprosjekt. Det er vanskelig å la seg berøre av de etiske dilemmaene knyttet til Hiraides roman. Men bokens handling utspiller seg i en av Tokyos forsteder på slutten av 80-tallet, og med avstand i tid, rom og kulturell kontekst reduseres det selvbiografiske trykket til et minimum.
Samtidig bryter Hiraide bevisst med «jeg-roman»-sjangeren ved å ikke røpe noen intime eller sensasjonelle detaljer, verken fra sitt eller andres liv. I stedet fortelles en lavmælt historie om en kone og en mann som får livene sine snudd opp ned av en liten katt som dag etter dag smetter inn i hagen deres. De vet godt at dyret ikke tilhører dem, men klarer likevel ikke la være å la seg sjarmere av den lille krabaten, en vitamininnsprøytning i deres stagnerte og falmende hverdag. Gjennom katten gjenoppdager de hverandre og hverdagens magi.
Språket oppleves originalt, som når forfatteren bruker ord som «vimet», «kjette» og «lise», men også gjennom poetiske bilder. Vann og vannmetaforer går igjen, som da forfatteren refererer til Machiavelli, som sammenligner skjebnen med en elv. Disse metaforene og referansene kan samtidig sies å ha en dobbelt bunn i det at de symboliserer kontinuitet og liv, men rennende vann lar seg også sammenligne med tida som hele tida går, og som synes å være et vesentlig trekk ved Katten.
Handlingen beveger seg uanstrengt fra det ene året til det andre, fra den ene årstiden til den neste, nesten uten at leseren legger merke til det. Av og til blir tidshoppene tydeligere ved at en blank side skiller et kapittel fra det neste, men disse blanke sidene bidrar samtidig til å stille spørsmål ved hva som befinner seg utenfor historien som blir fortalt, eller kanskje utenfor minnet. De 29 kapitlene danner til sammen en kjede av minner som utgjør tida mannen og kona hadde sammen med katten.
Sekulariseringen av samfunnet har på mange måter bidratt til å avmagifisere og demystifisere verden vi lever i. Det er derfor en enorm berikelse å lese Hiraides roman og hans skildringer av hverdagslighetens magi, som er der bare man ser nøye etter, og som for eksempel kan materialisere seg gjennom en helt (u) vanlig katt.