Annonse
Hiromi Ito har siden debuten mottatt de aller fleste av Japans mest prestisjefylte litterære priser. Nå er hun oversatt til norsk.

Japanske modermord

Surrealisme, obskønitet og kvinnelige erfaringer. Hiromi Ito legger japanske kjønnsmønstre under sin fandenivoldske linse.

Annonse
Bøker

 

POESI

Hiromi Ito

«Ete, pule, drite, føde, drepe, blø»

Oversatt av Ika Kaminka

Forlaget H//O//F

Hiromi Ito regnes som en av Japans mest innflytelsesrike kvinnelige samtidsforfattere. Karrieren hennes strekker seg tilbake til slutten av 70-tallet, og siden debuten har hun mottatt de aller fleste av hjemlandets mest prestisjefylte litterære priser. Det er i anledning hennes deltagelse på Møllebyen Litteraturfestival 2017, at forlaget H//O//F har utgitt en samling av diktene hennes under tittelen «Ete, pule, drite, føde, drepe, blø», oversatt av Ika Kaminka, som sammen med Gunnar Wærness har stått for utvalget.

Bare gjennom en slik tittel får man et umiddelbart inntrykk av en form for høylytthet, som antagelig kan sies å bryte med den ellers mer konservative japanske lyrikktradisjonen. Tenk bare på den fintfølende og tekniske haiku-formen som først og fremst fremstår som lavmælt sammenlignet med tittelen til Ito sin bok. Det er noe slagord-aktig over tittelen, et manifest som ønsker å uttrykke en kvinnes livssyklus i dens aller mest voldsomme form.

Når man kommer inn i boken blir det samtidig tydelig at flere av tekstene behandler de ulike tilstandene disse ordene beskriver. Ito skriver om spiseforstyrrelser, om sex og griseprat, om det å bli mor og om menstruasjon. Flere stusser kanskje over ordet «drepe» som på ingen måte utgjør en naturlig del av et menneskes liv. Likevel er dette en tematikk forfatteren berører, for eksempel gjennom å undersøke abortspørsmålet. Men her finnes også et dikt med tittelen «Drepe Kanoko», som omhandler fødselsdepresjon, samt en lengre prosatekst med tittelen «Drepe mor», som til tross for et brutalt innhold, besitter åpenbare komiske aspekter. Det ligger en hverdagslighet i språket, som om det å ville drepe moren sin er en helt dagligdags handling, omtrent som en handletur i butikken. Dette bidrar til å gjøre situasjonen som beskrives mer surrealistisk og absurd, to ord som langt på vei kjennetegner tekstene i samlingen.

Det kan i tillegg være verdt å merke at som kvinne vil samfunnet rundt ilegge deg en rekke forventninger som ikke nødvendigvis er like enkle å overholde. Dersom du bryter dette mønstret vil du miste ansikt og påføre familien skam og vanære, noe som antagelig er langt mer prekært i Japan. Det er kanskje dette forfatteren, forsøker å ta et oppgjør med.

Videre later det også til at samlingen kan leses som et sammenhengende narrativ som i store deler av boken formidler den samme personens liv og utvikling fra ung til gammel. Tekstene er satt sammen kronologisk fra den første boken Ito skrev til den siste, og en rekke av de samme navnene dukker opp i tekstene, deriblant Hiromi og hennes datter Kanoko. I tillegg kan det virke som Kaminka og Wærness har forsøkt å skape en form for dramaturgi gjennom diktene som er valgt ut. Boken åpner med et dikt som tematiserer en ung forelskelse som en gang var og som ikke lenger er. Samtidig åpner diktet for at noe kommer til å hende. Dette symboliseres gjennom beskrivelsen av en elv, som i åpningen går fra å sige sakte forbi, før den mot slutten av samme dikt begynner å boble, nesten som et tegn på den voldsomheten som skal få lov til å utspille seg i de kommende tekstene.

Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon

Denne voldsomheten viser seg i dikt som tar for seg Auschwitz eller det som kanskje er etterdønningene av bombene over Nagasaki og Hiroshima, men også gjennom mer allmenne erfaringer som parforhold, tilhørighet, eller mangelen på tilhørighet, samt trangen til å gjøre det motsatte av hva samfunnet rundt forventer av deg. Mot slutten av samlingen blir tekstene roligere. Bokens avslutningsdikt «Bekjennelse», kan for eksempel leses som et slags oppgjør med de tidligere tekstene, og vi har å gjøre med et «jeg» som tilsynelatende angrer på sin egen grådighet, vrede og dumhet. Sammensetningen av diktene bidrar sånn sett til å gi boken et ekstra lag av intensitet og dybde.

Men under lagene av surrealisme, obskønitet og brautende språkbruk hviler det en varm sensualitet samt en nysgjerrighet over hva det vil si å være menneske, hva det vil si å være kvinne. Og Hiromi Ito deler gladelig av sin kunnskap, til leserens store fornøyelse og ettertenksomhet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Annonse