ROMAN
Lucinda Riley
«De syv søstre»
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
Irske Lucinda Riley har solgt lassevis av bøker i Norge. Aller mest av «Orkideens hemmelighet», med handling fra et engelsk gods og eksotiske Siam, alias Thailand. Siden av blant annet «Lavendelhagen», med handling fra et fransk gods og romantiske Paris, og «Midnattsrosen», med handling fra et engelsk gods og eksotiske India. I den nye boka er deler av handlingen lagt til – gjett hva – et gods, denne gangen i Sveits. Dessuten til eksotiske Brasil og romantiske Paris. Velprøvde og populære ingredienser, med andre ord, i en bok som ikke uventet er utstyrt med omslag i duse farger, med tittel i løkkeskrift og et romantisk bilde av en kvinne sett bakfra.
«De syv søstre» er første bok i en planlagt serie bøker om, du gjettet det igjen, syv søstre. Det vil si, per nå er de bare seks, for den siste og syvende er «savnet». Alle er adopterte, fra ulike verdenshjørner. Adoptivfar Pa Salt har gitt alle navn etter stjernebildet Pleiadene, og tilfeldigvis innehar alle søstrene, som ble adopterte som babyer, egenskaper som passer perfekt med navnet på den greske gudinnen de har fått navn etter. Maia, som er hovedpersonen i «De syv søstre», er eldst, og like smellvakker som sin gudelige navnesøster. Hun er en forsiktig, egentlig ganske forskremt kvinne, den eneste av søstrene som fremdeles bor hjemme på godset Atlantis. Der lever hun et stille og tilbaketrukket liv mens hun jobber som skjønnlitterær oversetter.
Da mystiske fosterfar Pa Salt dør uventet helt i starten av boka, blir det starten på store omveltninger også for Maia. Adoptivfaren har lagt ved et par mystiske hint til hvor hun kommer fra. Da en skummel eks truer med å stikke innom Atlantis, nærmest rømmer Maia ut i verden. Hun vil finne ut mer om sitt opphav.
Brasil er målet. Rio de Janeiro. Der møter Maia, meget beleilig, en forfatter hun har oversatt fra portugisisk til fransk. Han er tilfeldigvis både hyggelig, morsom, pen og singel, og har selvsagt både lyst og anledning til å slippe alt for å bli med Maia på hennes prosjekt.
Undersøkelsene tar dem med til Rio på 1920-tallet, hvor Maias oldemor levde som datter av en rik oppkomling. Faren vil hun skal gifte seg med en tradisjonell aristokratfamilies røyskattlignende dranker av en sønn. Maias oldemor vegrer seg. Hun får tillatelse til å dra på dannelsesreise til Paris, og treffer blant kunstnerne på Montmartre en kjekk fransk skulptør. Varmblodig drama følger.
Detaljene trenger ikke røpes her. Det holder å opplyse om at Lucinda Riley bruker absolutt alle ingrediensene i den faste oppskriften sin. Godset er allerede nevnt, i tillegg kommer flere generasjoners vakre, sterke, uskyldige kvinner på leit etter et bedre liv, umulig og derfor ulykkelig kjærlighet, arbeidsomme, men fraværende fedre og onde svigermødre, samt en eksotisk setting og to tidsplan hvor helten i det ene helt «tilfeldig» møter sentrale, kjente historiske personer. I Maias oldemors tilfelle dreier det seg om den ikoniske Kristusstatuen i Rio. Og om kjærlighet, så klart, og skjønnhet.
Hos Riley er de snille vakre, de slemme stygge, og klisjeene ellers blomstrer tettere enn løvetann om våren. Forskjellen på «De syv søstre» og en typisk underholdningsserie i mykt omslag, er egentlig bare to ting: Her er stoff nok til fire–fem seriebøker i kun én bok med stivt omslag. Dessuten er her mindre og dårligere sex.
Stor litteratur er dette uansett ikke. Men populær. «De syv søstre» klatrer allerede mot toppen av salgslistene. Selv om den egentlig er en ganske kjedelig bok, av den typen som varer i syv lange og syv brede, før den ender akkurat slik leseren hele tida forventet. Lykkelig, så klart. Og snart kommer neste bind, fra Norge.
GERD ELIN SANDVE