KRIM
David Lagercrantz
«Det som ikke dreper oss»
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal
«Det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere», lyder hele den populære aforismen, visstnok signert Nietzsche, som svenske David Lagercrantz har lånt tittelen til den fjerde boken om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist fra. «Inspirert av Stieg Larssons Millennium-serie», lokker omslaget. Det må kunne kalles en kraftig underdrivelse. Lagercrantz er ikke bare «inspirert av» Larsson. Han skylder ham alt. Først og fremst to av krimlitteraturens mest populære og på ulike vis interessante helteskikkelser, Salander og Blomkvist, samt en tjukk katalog fiks ferdigetablerte bipersoner – men også et helt litterært univers, et Stockholm som på ingen måte viser seg fra noen spesielt trävlig solsida, verken i konkret eller overført betydning. Lagercrantz er en altfor erfaren og dyktig forfatter til å drepe alt Stieg Larsson i sin tid bygget opp. Men han gjør det ikke spesielt mye sterkere heller. Dessverre, siden han i tillegg til å overta Stieg Larssons figurer og miljø også står i posisjon til å kunne arve hans og Millennium-trilogiens vanvittig mange fans og dermed voldsomt høye salgstall, noe det vanvittige hemmelighetskremmeriet og opphopingen av boken i forkant av utgivelsen vitner om.
På plussida: David Lagercrantz forvalter figurene godt. Han prøver å beholde Lisbeth Salander og Mikael Blomkvists særegenheter. Blomkvist er fremdeles journalist i alt og ett, selv om han kjenner på en viss slitenhet. Magasinet «Millennium», Blomkvists baby, er blitt delkjøpt av et norsk konsern, et tynt forkledd Schibsted, som vil «fornye» det, og Blomkvist føler tida har løpt fra ham. Det er twitterhurtighet som gjelder nå, ikke dyr og tidkrevende gravejournalistikk. Årene har gått siden forrige skup, inspirasjonen mangler. Men stort sett ligner Blomkvist seg selv, helt ned til den ikke spesielt sannsynlige draget han har på damene.
Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!
Lisbeth Salander ligner også seg selv. Hun er fremdeles en sint, ærgjerrig, hevnende datanerd uten overdrevent gode sosiale egenskaper. Driver fremdeles med boksing når hun gidder, og bor under dekknavnet «V. Kulla» i luksusleiligheten hun kjøpte for formuen hun lurte til seg i «Menn som hater kvinner». Forfatter Lagercrantz enorme, nesten litt ærbødige respekt for det beinharde feministikonet ligger i tjukke lag over det han skriver. Likevel har han våget seg til å utvide Salanders psykologiske profil noe. For å sannsynliggjøre at hun interesserer seg nok for et problem til å gidde å hacke seg inn et sted som ikke skal kunne bli datahacket, utstyrer Lagercrantz henne med flere detaljer fra barndommen. Hennes onde forbryterpappa Zalatsjenko er død. Nå er fienden en annen slektning.
LES OGSÅ: Ambjørnsen om ny bok: Juks fra ende til annen
Det er risky, men fungerer bra nok. Salander og Blomkvist tåler det. De er gjenkjennelige samtidig som de har fått tilføyd litt nytt. Fremdeles er de rimelig sjablonaktige, slik alle Larsson figurer er det. Det er ikke den psykologiske dybden eller realismen i karakterene hans leserne elsker. Det er gløden. Det er ikke realistisk når Lisbeth Salander graver seg ut av sin egen grav like etter at hun er skutt i hodet i Larssons original, eller når hun jages av en hvit, robotaktig kjempe som ikke kan føle smerte. Det er spennende. Tøft.
Dermed har Lagercrantz sitt på det tørre overfor Larssons univers også når han gir hver bifigur én eller maks to egenskaper hver. De er gode eller onde, geniale eller dumme, sjelden noe grått udefinerbart midt imellom. I det svære persongalleriet er nesten alle kvinnene skarpe og gode, nærmest komisk kompetente i forhold til sine – med et par hederlige unntak – heller tufsete og ufikse mannlige motstykker. I Salanders ånd heier man på underdogene, på minoriteter og offer for alle typer systemsvikt. En Rain Man-aktig gutt med autisme som gir han spesielle ferdigheter innen både tegning og matte spiller en viktig rolle etter at faren hans, et professorgeni som arbeidet med mystisk, hemmeligstemplet forskning rundt kunstig intelligens, blir drept.
Drapet er navet i fortellingen, mysteriet som av ulike grunner interesserer Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander. Det åpner for et ormebol av grums, der overvåking er minste fellesnevner. Det handler amerikanske National Security Agency, som har vide fullmakter til å overvåke alt og alle, men som likevel har gått så til de grader over fullmaktene sine. Om industrispionasje og medieøkonomi, gammeldags gjengkriminalitet koblet mot datakriminalitetens muligheter, ispedd forsking rundt kunstig intelligens. Alt i et komplekst, men likevel skuffende lite medrivende sammensurium, der Salanders hackeregenskaper virkelig får kjørt seg.
I plottet viser Lagercrantzs svakhet seg. Larssons bøker er langt fra perfekte. Men de drives av et brennende, helt udiskutabelt engasjement. I det lå styrken og originaliteten. Larssons helter gløder. Mot undertrykkelse, mot maktmisbruk, mot overformynderi og misogyni. Salander er personlig motivert, av vold og overgrep begått av hennes egen far. Hos Lagercrantz oppleves engasjementet mindre troverdig, og fienden altfor abstrakt. Fjernt fra livene, både Salanders og Blomkvists, og egentlig leserens også. Kvinnehat er gjenkjennelig, kunstig intelligens krever grundigere forklaring for å engasjere.
Lagercrantz kommer ikke elendig fra det. Stieg Larssons verk skjendes ikke. Men det æres ikke heller. Hovedinntrykket er at dette er en bok verden veldig lett kunne klart seg uten. Selv om Larssons arvinger, Lagercrantz selv og både svenske Norstedt og norske Gyldendal forlag nok ser verdien. Bokstavelig talt.