Hvit manns byrde

TEGNESERIEROMAN

Knut Nærum og Karstein Volle

«Muffens»

No comprendo press, 2016

«Why don’t you google it», svarte en finsk bekjent. For å bryte en langvarig taushet, hadde jeg spurt om han hadde tips til spennende finske tegneserieutgivelser. Nå kunne han gitt et høfligere svar: Knut Nærum og Karstein Volles nye tegneseriealbum «Muffens» gis også ut i Finland, Volles andre hjemland, med tittelen «Vinossa». Det skal bety «skakt» eller «rart» og er også slang for homofili. Og det er det vitterlig, i tillegg til voldelig, rått, tragisk, morsomt og mørkt.

«Muffens» er preget av mye tungmunter dysterhet. Romanen består av kortere snutter, med stort sjangermessig sprik. Premisset for sjangerleken ligger i rammefortellingen: Vi befinner oss i en verden der tegneserier er forbudt, og følger en mann som stadig tegner. På den måten får man innblikk i mange små sketsjlignende fortellinger. Det er referanser til Bradbury, Lovecraft, Ibsen (så vidt jeg skjønner) og populærkulturelle fenomener som for eksempel Fight Club, det dreier seg om den hvite manns ubehag i kulturen. Her møter vi stand up improsatoren som sprenger Operaen i lufta for å drepe kona si og bytte henne ut med en hund, mens han hele tiden banner på danskengelsk. Han snakker om: «Fuck deg» og «Jokes».

Det skal være morsomt og drøyt. Men ting kommer ikke helt i spill. Til det er historiene for korte og uforpliktende, punchlinjene for intetsigende og hule. Som i møte med en Peer Gynt-aktig skikkelse som møter opp på gjenforeningsfest med klassen og finner ut at ungdomskjæresten ikke lenger ser ut som hun gjorde da hun var femten. Da potensen svikter, sier den middelaldrende kvinnen: «Tenk på meg som femtenåring», og mannen svarer litt beskjemmet «Jeg kan ikke det. Jeg er ikke pedo heller». Det ender med at kvinnen må forlate den lille bygda, og mannen må bli, sånn at han kan eldes mens hun forblir på samme alder.

Noen historier fungerer bedre enn andre, og etablerer et eget univers med indre spenning. Den Lovecraft-inspirerte historien om spiritistmiljøet og boken som utsletter nesten hele menneskeheten er fin, og også den mest spennende visuelt sett. Slutten på romanen hvor hovedpersonen ser ut til å tegne seg ut av boken og med det sin egen tilværelse, er også visuelt slående. Hovedproblemet er at ingen av de små historiene, ei heller rammefortellingen, ser ut til å ha noen bærende funksjon.

[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]

«Muffens» tar deg gjennom noe ubehagelig, uten at det egentlig gir å mye tilbake. De ulike universene er preget av kulde og distanse. Ironien er skrudd til så mange hakk at jeg ikke helt følger med i svingene. Visst er alle historiene muntre på en dyster måte, og alle handler de om undergang, utslettelse og menneskelig forfall i ulike former. Men er dette nok? Det skaper lite driv i fortellingene, lite nysgjerrighet i meg som leser.

Forlaget presenterer romanen som en «kjærlighetserklæring til tegneserier og sjangerdikting». Jeg er ikke så sikker.