FORTELLINGER
Etgar Keret
«Sju gode år»
Oversatt av Aleksander Melli
Cappelen Damm
Boka inneholder 36 små fortellinger fra forfatterens eget liv, fra den dagen hans sønn Lev blir født til hans far, en jøde som vokste opp i Polen, dør. Etgar Keret guider leseren gjennom disse sju årene med et lett ironisk blikk både på eget liv og på Israels situasjon. Til tider blir den mørke virkeligheten både komisk absurd, trist og tragisk, men også hylende morsom. Etgar Keret har et skarpt øye for hverdagskomikken, og henter den fram i møter og samtaler med mennesker, på reiser til utlandet, på sykehuset med en fødende kone og i overbærende, fornøyelige fortellinger fra et ganske fargerikt familieliv.
Etgar Kerets epistler kan knapt kalles stor litteratur, men han evner å gi en ny dimensjon til en politisk konflikt som har martret verden i årtier. Når hverdagen inntar scenen kan virkeligheten nettopp bli lett absurd, som i bokas åpning:
«Terorangrep er det verste jeg vet», sier den tynne sykepleieren til en eldre kollega: «Vil du ha en tyggis?» Den eldre sykepleieren tar en tygges og nikker. «Fint lite å gjøre med det, sier hun. «Jeg hater også akuttsituasjoner». «Nei da, akuttsituasjoner går helt fint. Det er terrorangrepene jeg sliter med, de legger liksom en demper på alt».
Det er forfatteren selv som overhører denne samtalen mens han sitter på sykehuset og venter på at sønnen skal bli født. Det blir han, og han begynner straks å vræle. Noe som får den skrivende til å komme med en i overkant optimistisk framtidsvisjon: - at alt vil ordne seg her i Midtøsten innen han blir voksen. Freden kommer, terrorangrepene vil høre fortiden til og selv om de en sjelden gang skulle ramme igjen, vil det alltid være noen i nærheten med en original vri og litt visjoner som kan beskrive alt på en treffende måte».
Som Etgar Keret eksempelvis. Han er allerede kjent for norske lesere gjennom fire tidligere utgivelser, og ble første gang introdusert med den lille romanen «Bussjåføren som ville vær Gud». Etgar Keret bruker tilfeldige samtalebrokker nettopp fra møter med drosjesjåfører, gamle skolevenner eller sin egen akupunktør, sin gamle far eller sin søster, som plutselig ble ortodoks jøde - til å lage små fortelinger med vri.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Noen av dem viser en virkelighet der et øyeblikks åndsnærværelse kan skille mellom liv og død, som i «En bart for sønnen min». Forfatteren er hos akupunktøren, en mann som i sin ungdom tjenestegjorde i en eliteenhet, og var på oppdrag i Libanon. De skulle bevege seg over noen jorder, da det plutselig dukket opp en mann som tydelig hadde et våpen slengt over skulderen. Soldatene hadde beskjed om å skyte øyeblikkelig hvis det dreide seg om en kalasjnikov, men de kunne ikke bli enige om hva slags våpen det var. Og ventet med å skyte. Mannen stoppet og slo lens, og la fra seg våpenet, som var en paraply.
Det er en helt spesiell sjarm i Etgar Kerets superkorte betraktninger over livet i Israel. En slags slentrende, ujålete skrivemåte, som på ingen måte er uten sting eller skarpe små utfall, men som likevel ender opp med noen kloke og enkle konklusjoner om at livet må leves , enten din søster er blitt ortodoks eller det faller en rakett i nabolaget. «Sju gode år» er en befriende og fornøyelig leseopplevelse den mørke bakgrunnen til tross.