ROMAN
Naomi Alderman
«The Power»
Viking/Penguin Press
I dag deles en av de mest prestisjetunge prisene for engelskspråklig litteratur ut i Storbritannia. The Women’s Prize for Fiction har hatt ulike sponsorer gjennom årene, i år kalles den Baileys-prisen, etter sin sponsor, likørmerket. Blant de seks finalistene på den såkalte kortlista, er «The Power» av engelske Naomi Alderman en av de britiske anmeldernes klare favoritter.
«The Power» er en spennende og intelligent roman. Perfekt er den ikke, men den gode ideen er overbevisende gjennomført. Romanen kan fort bli en klassiker, i godt selskap med Margaret Atwoods nyutgitte «Tjenerinnens beretning», alias TV-serieaktuelle «The Handmaid’s Tale» fra 1985. Gjennom et Rolex-sponset program har Margaret Atwood faktisk også vært Naomi Aldermans mentor. Hun skriver rosende ord om romanen på omslaget.
«The Power» starter med en rammefortelling i form av et brev. Den mannlige forfatteren Neil, som er medlem av Mannlige Forfatteres Forening, skriver et unnskyldende, nesten krypende brev til Naomi, der han takker voldsomt for at hun kanskje muligens orker å ta seg tid til å lese vedlagte manus, en slags romanversjon av det som kan ha skjedd en gang i historien, med arkeologiske bevis. Naomi svarer at hun gleder seg til å lese – så artig med en bok med mannlige soldater, mannlige politikonstabler og kriminelle guttegjenger! Verdenen Neil beskriver virker mye snillere, mer omsorgsfull og sexy enn dagens, tenker Naomi ...
Noe har åpenbart skjedd med verden. Hovedfortellingen forteller hva. Den følger fire personer: Roxy er datteren av en engelsk storskurk, med planer om en gang å ta over krimkartellet. Tunde er en mannlig videojournalist fra Nigeria. Margot er en ambisiøs amerikansk politiker og tenåringsmor. Og Allie er et misbrukt fosterhjemsbarn fra USA, som finner nytt virke som religiøs kultleder, «Mor Eva».
Fjortenårige Roxy er en av de første som får The Power, Kraften. Den ligger fysisk i kroppen, som en slags elektrisk kveil under kragebeinet, og setter jenter i stand til å sende sterk elektrisk strøm ut gjennom hendene. Kraften kan slå voksne mennesker i bakken, og brukes som våpen. «The Power» skildrer på fascinerende vis hvordan Kraften vekkes i stadig flere tenåringsjenter, i Saudi-Arabia og India, Moldova og Nigeria. Siden i de voksne kvinnene, overført til dem fra tenåringsjentene. Mange griper muligheten for makt. Fosterhjemsjenta Allie blir kultleder i ledtog med gangsterjenta Roxy, og politikeren Margot kommer på at det kan dannes et slags militærakademi der jentene kan lære mer om Kraften sin.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
For første gang i historien er kvinner – til og med jenter – fysisk sterkere enn gutter og menn. Det snur opp ned på alt det det klassiske Margaret Atwood-sitatet, kjent også fra TV-serien «The Fall», så elegant oppsummerer: «Hvorfor frykter menn kvinner? De er redde for at kvinnene skal le av dem. Hvorfor frykter kvinner menn? De er redde for å bli drept». Med Kraften slipper kvinner å være redde både for de alltid overhengende truslene om voldtekt, drap og misbruk – og for de faktiske angrepene. Kvinner får det psykologiske overtaket menn har i dag.
Men det stopper ikke der, jevnfør det orwellianske mantraet om at «makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt». Kvinner og jenter, påstår Naomi Alderman gjennom «The Power», er verken mildere, snillere eller mer omsorgsfulle enn menn og gutter i seg selv. Ikke så snart de har mest makt og fysisk styrke. Det nye samfunnet som vokser fram etter omkalfatringen av makt er riktig så krigersk. Det fins fremdeles dopkarteller, overgrep og våpen, og menneskerettighetene er det i mange tilfeller så som så med. For hvor mange menn trengs det egentlig, når deres eneste verdi er som arbeidskraft og sæddonorer?
Naomi Alderman har skrevet en svært leseverdig og underholdende bok. Kanskje gnir hun noen av poengene en smule for hardt inn, særlig i rammefortellingen. Men det gjør ikke så mye. Tankene rundt hvem som har makt, og den kulturelle rettferdiggjøringen og selvfølgeliggjøringen av hvorfor, er verdt boka alene. Den er dessuten svært velkomponert og godt skrevet – en sterk kandidat til årets sommerbok.