KRIM
Sophie Hannah
«Monogrammordene»
Cappelen Damm
Oversatt av Cecilie Winger
En oppfølger. Skrevet av en annen forfatter. Nesten førti år etter siste krim med Hercule Poirot ble publisert, da selvsagt signert en av krimhistoriens absolutte førstedamer, Agatha Christie. Det lyder virkelig ikke som noen god idé.
Men nå er den gjennomført likevel, av Sophie Hannah, som allerede er en erfaren forfatter med over tjue bøker på samvittigheten, alt fra lyrikk og noveller, barnebøker og romaner, til krim og thrillere. Og hun kommer faktisk veldig greit fra oppgaven. Selv om oppgaven uten tvil kan diskuteres.
«Monogrammordene» er et typisk Hercule Poirot-mysterium. Tre lik avdekkes på et hotell, med en mansjettknapp med monogram på i munnen. Tidligere samme dag har Poirot på en kafé «tilfeldigvis» kommet i prat med en ung, vakker kvinne som frykter for sitt liv. Kvinnen er ikke blant likene, men hun er forsvunnet. Hva kan ha skjedd?
Poirot stiller selvsagt sine små grå celler til politiets disposisjon. Han ser sammenhengene ingen tenker på, bryr seg om detaljene ingen legger merke til, og oppfører seg akkurat så bedrevitersk ufordragelig som alle Poirot-kjennere forventer, ikke minst etter å ha sett et par av TV-episodene med David Suchet i hovedrollen som tilsynelatende alltid går på NRK. Med på slepet har Poirot bokas forteller, en fomlete, ung, veldig langt fra kjapptenkt etterforsker fra Scotland Yard. En av Kaptein Hastings artsfrender, med andre ord, som med sin tafatthet stiller Poirot i desto bedre lys, samtidig som han fungerer som katalysator for mesterdetektivens geni, oftest gjennom slengbemerkninger han selv ikke ante rekkevidden av.
Etterforskningen blir som forventet. Politietterforskeren må til og med innom en erkeengelsk liten landsby som på utsiden ligner den hvor Agatha Christies andre seriehelt, Miss Marple, holder til, men som befolkes av skumle, tause mennesker som stort sett skuler og hater. Poirot avlegger diverse visitter i folks hjem, og møter en rekke originale karakterer. Og selvsagt inneholder boka flere eksempler på Poirots yndlingssituasjon: Alle som har hatt befatning med saken samles i ett rom. Mens de lytter til mesterdetektivens utlegninger om den ene kandidaten etter den andre, avdekkes sammenhenger, løgner og misforståelser.
Oppskriften er med andre ord fulgt til punkt og prikke her. For hardbarka Christie-fans, vil Hannahs bidrag være velkomment - gjenkjennelig i all sin sjangerlikhet. Det er en hyggelig type krim, dette, uten blod og gørr og utbrodert bestialitet, og uten å plage leseren med vanskelige storpolitiske temaer.
Men en ny Poirotbok 94 år etter den første og 39 år etter at Christie skrev sin siste, viser også fram sjangeren - eller i hvert fall Christie-universets - åpenbare begrensninger. Særlig innen typegalleriet: Her er den pene jomfruen i nød, feige og sladderaktige kjerringer, en stokk dum politijypling, og en masete jåle av en hotelldirektør. Alle sammen ekstremt overdrevne som typer. Klisjeer, i et klisjéfylt mysterium hvor en erfaren krimleser vil tippe rett gjerningsperson lenge før bokas forteller, politietterforskeren. Det er søtt, men også litt kjedelig i all sin forutsigbarhet.
Men - igjen - blodfansen vil sikkert elske gjensynet med Poirot. At en av ledetrådene er et uoversettelig ordspill, er ikke oversetters feil. Hun gjør en grei jobb, selv om heller ikke hun kan redde den noe overlessede, adjektivtette stilen boka er skrevet i.