Annonse
Margaret Atwood fotografert i Nordmarka i mai 2015, idet hun ble Fremtidsbibliotekets første forfatter. Teksten «Scribbler Moon» skal oppbevares i hundre år, for så å trykkes på papir fra spesielt utvalgte trær fra skogen nord for Oslo sentrum. FOTO: MIMSY MØLLER

Hun er et strålende Nobelvalg

«The Handmaid's Tale» som TV-serie har gjort Margaret Atwood berømt. Men det er ikke hovedgrunnen til at den canadiske forfatteren er en het kandidat til årets nobelpris i litteratur.

Annonse
Bøker

I morgen skjer det. Dørene hos Svenska Akademien åpner seg, talsperson Sara Danius stiger ut, venter til journalistene roer seg, åpner mappa og leser fra dokumentet: «Nobelprisen i litteratur 2017 tildeles ...»

... hvem som helst, nesten. I fjor ble det en visesanger. Året før det en sakprosaforfatter. Med de to tildelingene til Bob Dylan og Svetlana Aleksijevitsj har det sittende priskomiteen, som alltid bestående av akademikere og kunstnere, vist at de ikke er redde for å tøye litteraturbegrepet. Men også at de ikke virker spesielt opptatt av geografisk representasjon, eller det evige – helt korrekte – omkvedet om at «det bør være Afrikas tur nå».

Dessverre for kenyanske Ngugi wa Thiong'o, selv om han også i år ligger øverst på tippeselskapenes lister. Etter at to av 79-åringens bøker eldste bøker, «Elven som skiller» fra 1965 og «Hvetekornet» fra 1967 ble oversatt til norsk, besøkte Thiong'o Norge i vår. Han lo av hele Nobelsirkuset: «Selvsagt hadde det vært gøy. Men jeg har allerede mottatt lesernes Nobel, altså deres anerkjennelse. Den er kanskje viktigere».

Andre menn høyt på tippeselskapenes lister er italienske Claudio Magris og spanske Javier Marias, samt den koreanske poeten Ko Un, syriske Adonis, vår egen Jon Fosse, og den klart bestselgende i hurven, japanske Haruki Murakami.

Ingen av disse er dårlige valg i seg selv. Men all den tid det sittende Akademiet ikke virker redde for å ta friske valg, hadde det vært stilig om de i år så forbi manneklubben og heller valgte canadiske Margaret Atwood. Gjerne italienske Elena Ferrante også, men der gjør forfatterens bruk av pseudonym kanskje tildelingen for vanskelig.

Høyst ikke-anonyme Margaret Atwood har imidlertid alt Akademiet leter etter. Ifølge statuttene skal Nobelprisen gå til «den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning». «Mest utmerkede» handler om kvalitet, om jevnt høyt litterært nivå på utgivelsene over tid. Margaret Atwood er høyst kvalifisert. Lista over mottatte priser dekker fort en A4-side på CV-en hennes, med Bookerprisen, Franz Kafka-prisen, pluss en lang rekke professorater som noen av høydepunktene.

Og «idealistisk retning»? Her er Margaret Atwood nærmest overkvalifisert. Siden debuten i 1969 har 77-åringen skrevet flere titalls bøker, i nær sagt alle sjangere. De har til felles at de handler om makt. På intelligent, ofte subtilt, vis kritiserer de alle former for maktmisbruk. I mange tilfeller handler det om menns makt over kvinner. «The Handmaid's Tale» er et åpenbart eksempel. Da Trump og hans kobbel hvite, privilegerte, republikanske våpendragere intensiverte korstoget sitt mot kvinners rett til å bestemme over egen helse og seksualitet, klatret boka fra 1985 rett opp på amerikanske bestselgerlister. HBO-serien tett basert på Atwoods roman vant nylig åtte Emmy-priser, inkludert den for beste TV-serie.

«The Handmaid's Tale», på norsk «Tjenerinnens beretning», forteller om et samfunn der kristne fanatikere har grepet makta, fjernet kvinners økonomiske og individuelle rettigheter, og gjort fruktbare kvinner til forplantningsslaver for menn i styresmaktene. Temaet er skummelt aktuelt. I «Alias Grace» dør en kvinne av usikker abort på en tid der slikt er ulovlig, mens romanens hovedperson møter liten forståelse hos mannen som liksom skal hjelpe henne når hun forteller at gjentatte overgrep i oppveksten har preget henne. I «Den blinde morderen» blir en kvinne tvunget til å ta abort av mannen som har gjort henne gravid, mens en annen mann voldtar «sin elskede» gjentatte ganger.

Margaret Atwoods sympati ligger alltid hos offeret. Samtidig er hun aldri sentimental på de undertryktes vegne. Aller minst på kvinnens. Atwoods kvinner er sterke og handlende. De søker hverandre, finner vennskap og solidaritet hos andre kvinner, men gjerne også menn. Er helstøpte figurer, på ingen måte perfekte engler uten negative egenskaper. Hele «Røverbruden» er for eksempel bygd rundt en ekte løgnerskes manipulering av sine medsøstre.

I flere av romanene sine oppskatter Margaret Atwood tradisjonelle kvinnesysler, som lappeteppeteknikk i «Alias Grace». Men når bøkene hennes kalles «feministiske» har hun pleid å protestere: Hvorfor er ting automatisk feministiske bare fordi de handler om kvinner? Kan ikke kvinners liv, tanker, følelser og helse også være universelle?

Jo. Selvsagt. Margaret Atwood har også et klasseperspektiv i mye av det hun skriver. Man blir ikke snill og edel av å være kuet og fattig, viser bøkene hennes. Like ofte blir man selv en overgriper. Margaret Atwood er dessuten svært opptatt av miljø og økologi. I «Handmaid» er flertallet av befolkningen blitt sterile som følge av krigsrelaterte miljøødeleggelser. I den postapokalyptiske «MaddAddam»-trilogien har menneskeheten nær utslettet seg selv gjennom et storstilt medisinsk eksperiment, og lever nå omgitt av genmodifiserte skapninger. Man tukler ikke med naturen ustraffet, er ett av de tydeligste budskapene der. Da Margaret Atwood i 2015 ble første forfatter ut i Fremtidsbiblioteket, som skal oppbevare tekster i hundre år før de trykkes på papir fra spesielt utvalgte Nordmarka-trær, var hun slett ikke sikker på om det om hundre år vil finnes noen skog slik vi kjenner den. Se bare til klimaendringene, sa forfatteren, som støtter partiet De Grønne i Canada.

Både «MaddAddam»-trilogien og «Handmaid» er eksempler på det Margaret Atwood vil kalle spekulativ fiksjon heller enn science fiction. Sci-fi har «talende blekkspruter på andre planeter», har hun forklart, mens spekulativ fiksjon faktisk kunne hendt. «Da jeg skrev The Handmaid's Tale var jeg veldig nøye med å ikke ta med noe som mennesker ikke allerede hadde gjort mot hverandre». Likevel vil Nobelprisen til Margaret Atwood være en slags sjangerutvidelse på linje med prisene til Bob Dylan og Svetlana Aleksijevitsj. Litteratur kan være seriøs også om den er eventyrlig. Eller for den saks skyld populær.

Feminist eller ikke – Margaret Atwoods kjønn bør også være et pluss: Kun fjorten av totalt 109 prisvinnere siden 1900 er kvinner, eller fem av sytten på 2000-tallet. Når forfatteren dessuten er en sympatisk forkjemper for egenartet canadisk litteratur og kulturs motstand mot den større, mektigere og langt mer brautende storebroren i sør, bør valget være klart: Nobelprisen i litteratur for 2017 bør gå til Margaret Atwood.

Annonse