Bøker

Høstsang for Oslo

Nostalgisk har Lars Saabye Christensen vært før. Men nå er han enda mer melankolsk enn tidligere. «Byens spor» er likevel et fint portrett av Oslo like etter krigen.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Lars Saabye Christensen

«Byens spor»

Cappelen Damm

«Et menneske består av små bevegelser og ingenting er i grunnen nytt», tenker en av karakterene i Lars Saabye Christensens nye roman, «Byens spor». Sitatet kunne stått som en oppsummering av hele romanen, forfatterens tjuende.

Ikke det at ingenting skjer. Det gjør det. «Byens spor» handler om årene umiddelbart etter krigen, da barnekullene er store, «mangelvarer er det butikkene fremdeles har mest av», og det sivile samfunn stables på beina. Boka følger et ektepar på Fagerborg i Oslo, reklamemannen Ewald og husmoren Maj, og deres sønn Jesper, som kanskje er litt annerledes, litt sen, litt følsom. Dessuten et utvalg naboer og andre mennesker Kristoffersens kommer i kontakt med, samt Fagerborg Krets av Røde Kors, sistnevnte via møtereferater. Romanen skildrer både barndom, bryllup, sykdom og død.

Likevel ligger noe fast. Menneskesjela. «Det slår Jesper at alle mennesker virker ensomme, ikke hele tida, men i øyeblikk, i rasende eller helt stille øyeblikk». Det er en eksistensiell innsikt som virker å skulle gjelde alle generasjoner hos Saabye. Egentlig er vi alene. Vi bare merker det ikke alltid.

Generasjonen som var unge voksne under krigen, har dessuten lært å holde tyst om følelsene og tankene sine. «Hvis hun har hemmeligheter, skal hun få ha dem i fred, i hvert fall en stund», tenker Maj om naboen, som virker som det nærmeste hun kommer en venninne. Med de fleste andre er hun Des, slik det høvde seg på denne tida, da mor stelte hjemme og far tjente penger. Dette er generasjonen som har opplevd tap uten å «snakke ut om» det. Barna deres bærer ifølge romanens allvitende forteller «den voksnes mørke. De er barn i kamuflasje»

Majs nabo, som er enke, tenker på gravlunden at snøen og stillheten «gjør savnet større. Det åpner rom i henne hun helst vil holde lukket». Siden føler enken at hun er «utro mot sin døde mann» idet hun blir interessert i en ny mann. Men å diskutere disse tankene med noen faller henne ikke inn.

I hvert fall ikke i Saabyes univers, der menneskene er både eksistensielt og reelt alene med seg selv. Da en sentral person i «Byens spor» holder på å dø av kreft, observerer han familien sin og innser: «Han vil ikke løsrives. Han vil bindes til». Han kjenner jo knapt sin egen kone, tenker han. Men å uttale disse tankene? Nei, det faller ham ikke inn. Han vil heller la kona tro at han har et sidesprang enn å fortelle henne at han er syk. «Vemod er verdig. Vemod krever disiplin. Vemod er den langsomste av alle følelser», heter det ett sted. Og «er ikke forlegenhet et av våre sanneste ansikter?»

Men i det ytre er det fellesskap i Saabyes univers: «Det er fellesferie. Smak litt på det ordet. Det kjennes godt. Det meste er felles i disse etterkrigstider før velstanden blir for stor og alle skal finne seg selv og ikke andre. Det meste skjer på likt og man snakker om det samme. Det betyr ikke at man sier det samme».

Romanen kan lett leses som et kjærlighetsbrev til generasjonens kvinner, og deres bidrag til fellesskapet. Til de som strikker strømper og arrangerer basar for Røde Kors, samtidig som de holder hus og hjem og familie i orden, og kun sjelden overkvinnes av den brutale tanken «jeg har aldri fri». I organisasjonen titulerer de hverandre «formann» og «viseformann», og stusser ikke på det. Når reklamemann Ewald foreslår å la «kvinner» være hovedtema for Oslo bys 900-årsfeiring, roses han for originalitet. Men firmaet ender opp med vikinger, Ibsen, Munch og skisport til slutt. De vil riktig nok være spesielle, «men aldri kontroversielle».

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Som tittelen røper, er «Byens spor» dessuten en kjærlighetssang til en by. Til Oslo og særlig Fagerborg, med alle sine bygårder, gater, parker, forretninger. Her koster Saabye på seg litt historisk ironi, som da rådhuset, populært kalt Brunosten, åpnes i 1950, og folk klager over at «Oslo er ikke lenger en by ved fjorden, men en by bak rådhuset». Spol gjerne 60 år fram, og se til Barcode.

Romanen tonesettes av Eric Saties «Gymnopédie», mens musikk som medisin, som reparasjon, løper som en skjør tråd gjennom hele boka. Årstidene skifter, men «sommeren er ikke en årstid. Sommeren er en stund». Det er prologens mollstemte høststemning, eventuelt vinterens is og kulde, som dominerer. Prologen er for øvrig lagt til Kong Haakons dødsdag, 21. september 1957, og peker framover mot kommende bind av det Saabye har sagt skal bli en trilogi.

Det er et fint første bind, en roman av den typen som ikke roper høyt, men som bæres av fine personportretter og visdom forkledd som funklende gullkorn, og som igjen befester Lars Saabye Christensens stilling som Oslos fremste heimstaddikter.