PROSA
Eva Scheer
«Jødiske fortellinger – fra shtetl til Grünerløkka»
Press
Eva Scheers «Jødiske fortellinger fra shtetl til Grünerløkka» er en tynn, liten bok på beskjedne 124 sider. Men innholdet er ikke beskjedent. De 21 korte fortellingene formidler en sterk og original kulturtradisjon.
Eva Scheer var opptatt av å ivareta den jødiske kulturarven og fortellertradisjonen, og utga på 1970- og 80-tallet flere bøker med jødiske fortellinger. Boka som nå foreligger, samler noen av de beste historiene fra disse bøkene. Det er bestemoren Golde Scheer som er fortelleren. Og det er i Goldes kjøkken på Grünerløkka at unge Eva Scheer får høre historier og sagn fra den lille jødiske landsbyen i Litauen – en shtetl. Der Golde var barn og vokste opp under trange kår, preget av frykten for stadig nye pogromer.
Eva Scheer holder seg med et nøkternt språk. Her er ingen forsøk på å pynte seg med litterære avanserte uttrykk eller teknikker. Fortellingene presenteres i sin naturlige, korte og presise form. Enkle, muntlige og poengterte. De er i slekt med sagnet og med de gamle moralske fortellingene. De speiler et samfunn med store sosiale forskjeller, men også med sterkt samhold og med sterke religiøse tradisjoner som preget hverdag og helligdager.
Bestemors kjøkken blir brukt som enkelt rammeverk for de mange fortellingene. Det fungerer fint. I god eventyr- og sagntradisjon bidrar det til å skape den rette atmosfæren, og gir samtidig forfatteren mulighet til å presentere en rekke lekre jødiske matretter. Golde er en dame som både kan bake og fortelle i samme åndedrag. Og mat er en viktig bestanddel i de mange små fortellingene. Naturlig nok: I et lite og fattig samfunn, utsatt for press utenfra, blir mat og deling av mat også et symbol for barmhjertighet og medmenneskelig ansvar. Som Golde hele tida påpeker, som et mantra gjennom samtlige fortellinger: «I en lukket hånd kommer det aldri noe inn».
Noen av fortellingene skiller seg ut med sin humor og sin oppfinnsomhet. «Mannen og kona som bodde så trangt» og «Paven og jøden» hører med blant høydepunktene i boka. Her spilles det elegant på misforståelser, og på forskjellene mellom høy og lav i samfunnet. «Bryllupsgjesten» og «Hunden som kunne snakke» er eksempler på fortellinger der hovmod og selvskryt blir hengt ut som ødeleggende egenskaper. Det er et gjennomgående trekk i fortellingene at godhet, barmhjertighet og raushet får sin belønning, mens de gjerrige og smålige blir offer for latterliggjøring eller i beste fall oppnår erkjennelsens lys.
Samtlige fortellinger er utstyrt med både norsk og hebraisk tittel. Boka er altså ikke uten pedagogisk verdi. Men først og fremst scorer den høyt på den innsikten den gir i en unik og original jødisk kultur, som man litt beklemt må innrømme virker både overraskende og ny. Når man leser disse humoristiske og kloke beretningene fra en ikke altfor fjern tid, blir man slått av hvilket enormt kulturelt tap Holocaust også var.
Fortellingene til Eva Scheer både fortjener og forsvarer en nyutgivelse.