Bøker

Historiens lover

Havets lover, politikernes lover, flyktninger som drukner: Øyvind Rimbereid vil skrive det store dramaet om menneskene og lovene.

Dagsavisen anmelder

LYRIKK

Øyvind Rimbereid

«Lovene»

Gyldendal

Stavanger-dikteren Øyvind Rimbereid er en av våre mest anerkjente og respekterte forfattere. Hans science fiction-langdikt «Solaris korrigert» (2004) er gått inn i den norske litterære kanon, og er i høst forestilling på Det Norske Teatrets hovedscene. Hans forrige diktsamling «Orgelsjøen» (2013) ble nominert til Brageprisen. Ett av kjennetegnene ved Rimbereids diktning er de lange fortellende diktene, hvor han strekker store historiske linjer og sper på med kunnskap om steder, begreper og navn. Samtidig som han zoomer inn på mindre, lokale hendelser for å gi perspektiv til sine refleksjoner. Det samme gjelder for årets diktsamling, som på mange måter speiler «Orestien», trilogien av tragedier som skildrer overgangen fra blodhevn til rettergangsprinsipper i antikkens Aten. «Lovene» er satt sammen av en prolog, tre deler og en epilog. Denne strukturen skaper assosiasjoner til den klassiske greske tragedieoppbygningen. Når boken også inneholder to sanger i første og tredje del, er det antikke forelegget ikke til å komme unna. Men Rimbereids prosjekt favner langt videre. «Lovene» synes å være Rimbereids ønske om å skrive det store dramaet om menneskehetens lover.

ANMELDELSE: En fabelaktig visjon

Et gjennomgangstema er kontrastene mellom naturlovene og menneskeskapte lover. Det å stå utenfor lovene, er å stå utenfor samfunnet. Og motsetningen til samfunnet er naturen viltvoksende og uten struktur. Rimbereids dikt stiller spørsmålet om de menneskeskapte lovene er idealet. Han illustrerer dette ytterligere ved å se til kristendommen, jødisk kabbala, vestlig filosofi (Kant og Nietzsche), helt fram til vår egen tid, med krisen i Syria og båtflyktningene som drukner i Middelhavet. Overvunnet av havets eller politikerens lover. Rimbereid er ikke redd for å trekke komplekse og store tanker inn i sine dikt.

Det Rimbereid gjør med «Lovene», er å dekonstruere det vestlige verdensbildet, men også Maos Kina og Stalins Sovjet – lovene som har fulgt menneskeheten er ikke naturlige. De forandrer seg fra generasjon til generasjon, fra kultur til kultur. Rimbereid skildrer dette med et alltid underliggende spørsmålstegn. For hva er alternativet om vi ikke har lover? «Uten lover er menneskene dyr» står det et sted i samlingen, samtidig som det også blir forklart at det er «(...) Loven / det rigide som hindrer livet i å utfolde seg».

I del to slynger diktene seg fra side til side som en strøm av lover buktende gjennom historien og tida. Voldsomme hendelser rulles opp i et språk som veksler mellom rytmiske repetisjoner og et nesten saklig fagspråk, før det enkelte ganger kulminerer i utbrudd og raserianfall over menneskets ondskap og regelrytteri.

MER AV RIMBEREID: Det store diktet om en framtid uten oljen

Samlingen veksler også mellom andre bilder som illustrerer menneskenes forhold til lovene. For eksempel solmotivet. Solen er stjernen som gir liv til menneskene, og derfor har den blitt tilbedt som en Gud som skjenket menneskene lovene. Men solen er ikke bare et symbol for det som er godt. Den er også hatets lov «som kan merkes som en flammende sol / i brystet».

Disse nye diktene til Øyvind Rimbereid er svimlende. De skaper nye spørsmål, nye tanker. De gjør at leseren tumler ut i høstsola, ut i samfunnet og lovene holder det på plass, med et nytt blikk. Litt skarpere, litt mer årvåkent enn før.