Historien renner litt ut i sanden

Roman

Birger Emanuelsen

«Historien om et godt menneske»

Tiden

«Mamma var en naturkraft. Nå forsvant hun i sengen». Slik beskriver hovedpersonen Thomas sin mor i Birger Emanuelsens nye roman, «Historien om et godt menneske». Det er en mektig beskrivelse. Man kan liksom se henne for seg med en unge på hver skulder og handleposer i hendene mens hun skrider ut av en Volvo stasjonsvogn. Men selv om moren framstilles som sterk, er beskrivelsen også et eksempel på hvordan Thomas idealiserer menneskene rundt seg. Han antar at hans egne motiver og intensjoner ikke er like rene som alle andres.

Romanen handler altså om Thomas, en ganske vellykket journalist som jobber i en av de største avisene i landet. Han mister imidlertid jobben etter å ha fabrikkert kildeutsagn i et intervju med en poet og etter å ha fornærmet sjefen sin i samme slengen. Etter dette bestemmer han og samboeren seg for å flytte tilbake til hjemstedet hans på Sørlandet. Det å komme hjem byr på en rekke ambivalente og merkelige gjenforeninger hvorpå Thomas føler seg fremmedgjort. De gamle kompisene er stive og ubekvemme rundt ham og møtene har noe litt pussig og uavklart over seg.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Hjemstedet er som småsteder flest, og belastet med omfattende dopproblematikk. Thomas beskriver det som om han vokste opp i en periode der både moral, familier og institusjoner ble korrumpert og gikk i oppløsning. I et essay som gjengis i boka skriver han at «etter hvert som pappvinene og pengene flommet inn over det lille samfunnet vårt, og livet ble omdefinert fra en etisk og relasjonell eksistens til et kunstnerisk og erotisk prosjekt, og kvinnene fra kvinner til mennesker, og siden fra mennesker til kvinner igjen, men andre kvinner denne gangen, brøt ekteskapene som tomme gruver. Innesperret satt vi ungene. Vi gråt». Utdraget reflekterer Thomas’ mildt melodramatiske fortolkning av sin egen oppvekst. Samtidig er hans eget ønske om å være god kanskje et symptom på en oppvekst med utflytende normer.

Birger Emanuelsen forteller med et vanvittig driv og hovedpersonen Thomas skrives fram som en konfliktfylt og spennende karakter i begynnelsen av romanen. Midtveis er fortellingen så medrivende at den er vanskelig å legge fra seg. Emanuelsen bygger opp plottet gjennom disse pussige møtene med de gamle kompisene og ved å gi korte og urovekkende glimt fra fortida.

LES OGSÅ: - «Alkymisten» er farlig

Mot slutten av boka mister imidlertid fortellingen noe av drivet. Det introduseres litt for mange mennesker som skal involveres i Thomas’ selvgranskning, og i sin ambivalens blir Thomas som karakter litt for utydelig for leseren. Thomas er ikke så slem som vi trodde. Han er riktignok litt usympatisk, blant annet var han en mobber i oppveksten, og han besøker ikke mora si på sykehuset så ofte som han burde. Men opplevelsen av å ikke være et godt menneske viser seg kanskje først og fremst å være et resultat av hans eget altfor strenge superego.

De urovekkende frampekene som man møter tidlig i boka, følges ikke helt opp og forventningen om den store avsløringen av Thomas’ fortid innfris heller ikke. Dermed renner historien litt ut i sanden og ender i en slags forsoning. Kanskje kunne historien hatt godt av å ende i et litt mørkere mørke enn den gjør.

Til tross for en litt skuffende avslutning, er det som nevnt mange veldig gode sekvenser i romanen. Beskrivelsen av et urbant kulturell middelklasseliv i begynnelsen av boka er morsom og i denne delen er boka på sitt beste. Thomas’ endeløse Facebook-raptuser der han fråtser i barndomsvennenes privatliv, er vel dessverre et ikke helt ukjent fenomen for mange av oss. Romanen kunne ha vært enda litt strammere komponert, men store deler er så medrivende at den bør leses.

LES OGSÅ: Skriver om journalist som jukser