Annonse
Karl Ove Knausgårds nye «Om vinteren» kjeder Dagsavisens anmelder, både som kritiker og leser. FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

Her kommer vinteren

Ellers lite nytt i andre bind av Knausgårds personlige encyklopedi til sin datter.

Annonse
Bøker

 

PROSA

Karl Ove Knausgård

«Om vinteren»

Forlaget Oktober

«…even when I was bored, I was interested», skrev den kjente amerikanske kritikeren James Wood om «Min kamp» i The New Yorker 13. august 2012. Det er fristende å åpne anmeldelsen av «Om vinteren» med å snu James Wood på hodet og si det internasjonalt; even when I was interested, I was bored.

I likhet med det første bindet i Knausgårds personlige årstidssuite til en ufødt og etter hvert nyfødt datter, består «Om vinteren» av seksti kortprosatekster fordelt på vintermånedene desember, januar og februar, samt tre brev til datteren. De tar for seg likt og ulikt i Knausgårds verden, for det meste konkrete småting som sukker og tannbørster, men også større historiske og geografiske områder som 70-tallet og månen, eller viktige menneskelige forhold som sex og samtaler. Boken er vakkert illustrert med Lars Lerins akvareller, og den varme omtanken i verket er det ingen grunn til å betvile.

LES OGSÅ: Brev til en ufødt datter

For å gi en begrunnelse for hvorfor de i og for seg interessante tekstene kjeder meg, holder det å kommentere den avsluttende passasjen fra teksten «Fonner», som i stor grad handler om barnets glede ved å hoppe i snøfonner fra store høyder:

At det bare var barn som søkte det fantastiske – aldri så jeg noen voksen bakse seg opp på et tak eller et framspring og hoppe ned i fonnen under – fortonte seg merkelig den gangen, men ikke nå, når jeg selv er voksen og både åpningen mot det nye, spranget og friheten som ligger i det, er uønskede størrelser. Ikke bare fordi det er barnslig, og fordi det ville ha vært noe skammelig over å ha blitt sett av naboen hoppende ned fra taket her, men også fordi det vante, stillstanden og bundetheten er som gamle venner, jeg kjenner dem så godt, i dem vet jeg hva jeg har, og det er viktigere enn både det nye, fallet og friheten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Observasjonen av at det en gang var noe besynderlig over at det bare var barn som søkte det fantastiske ved å hoppe ut i de store, mjuke snøfonnene, men at det ikke lenger er det, vender leserens oppmerksomhet mot den voksne mannen som skriver dette. Han er en mann som ser tilbake på gleden over det fantastiske med et mildt elegisk blikk. Det virker uhørt for han å kaste seg ut fra store høyder og ned i de løse fonnene eller drivene. Det er i og for seg ikke noe galt med det. Men jeg får lyst til å spørre hvorfor? For det første fordi han ville skamme seg over å bli sett tumlende i snøen, skriver han. For det andre, og her glir vi sakte over i det allegoriske, fordi nyheten og fallet og friheten ikke lenger appellerer til ham.

Det er synd, tenker jeg, når jeg leser disse tekstene. Den ekstreme private intensiteten i romanserien «Min kamp», som ble paret med en svimlende negativ narsissisme, forvandlet Knausgård til Norges største litterære stjerne etter Ibsen (som det står å lese på omslaget til den seneste boken hans). Var det ikke nettopp på grunn nyheten, fallet og friheten vi alle sammen leste «Min kamp» med så stor glede og interesse? Er det ikke på grunn av nyheten, fallet og friheten at hele verden omfavner ham i dag?

«Om vinteren» har lite å by på når det gjelder litterær nyhet. Den oppleves som en bok for gamle mennesker i alle aldre. Som sådan tiltaler den også meg. Men kritikeren i meg kjeder seg og sovner på sofaen, lykkelig uvitende om forlagets sperrefrister, og drømmer om den litteraturen som forandrer verden. I den drømmen dukker også Knausgård opp, mens han tumler rundt i snøen, skamløst fallende, lattermild, fri og uforutsigbar. Han skriver andre bøker.

LES OGSÅ: Knausgård som tegneseriefigur

Annonse