ROMAN
Torkil Damhaug
«Glasshjerte»
Cappelen Damm
Torkil Damhaugs «En femte årstid» var her i avisen utropt til en av de beste krimromanene fra 2016, og ble også belønnet med Rivertonprisen etterpå. I 2017 melder han seg på i konkurransen igjen. «Glasshjerte» kommer imidlertid ikke uten innvendinger mot utviklingen i handlingen.
I motsetning til konkurrentene i den norske krimeliten, skriver ikke Torkil Damhaug serieromaner. Vi begynner med blanke ark hver gang, med betydelige litterære fordeler, men sikkert også kommersielle utfordringer i et marked som lever av forutsigbarhet. Her er ingen «gjensyn med» kjente og kjære etterforskere, men et helt nytt persongalleri, alle med store utfordringer i livet.
Hovedpersonen i denne boka er Mikkel, en 19 år gammel fersk student. Og Amina, som tidlig blir funnet drept der oppe i skogen, i nærheten av der de begge bor. Amina er både Mikkels tre år yngre kusine og en utagerende opprører i sitt muslimske miljø, med alt det medfører av mulige familieintriger og æreskodekser. Mikkel har en psykisk utviklingshemmet bror, som sannsynligvis har sett hva som har skjedd, men ikke kan forklare hva han har opplevd. At Mikkel lider av dissosiasjon, og kanskje ikke husker alt han gjør selv, bidrar til å øke lesernes forvirring. Forfatteren selv er både lege og psykiater, og bruker sine erfaringer for alt de er verdt. Og vel så dét, etter hvert.
Det ligger i sjangerens natur at Mikkel blir mistenkt for dette drapet. Men politiet er fraværende i handlingen. De foretar sine rutinemessige avhør, og varetektsfengsler. Det som følger av avgjørende etterforskning utføres av en medstudent som er nyforelsket i Mikkel. Og av advokatkontoret til faren hennes, som har tatt på seg å forsvare gutten. Inn i dette teamet kommer også handlingens mest fargerike karakter, den tidligere advokaten som selv nettopp er løslatt etter å ha sonet åtte år for et drap. Var han skyldig? Dette spørsmålet blir et sidespor i boka, med en utvikling som ikke går helt den veien vi forventer. Hos mange forfattere ville sporene løpt videre i neste bok. Sånn er det neppe her, bare enda et bidrag til romanens mangfold.
Torkil Damhaug får sagt mer om sine figurer på 400 sider enn mange forfattere klarer gjennom evigvarende serier: Her er Aminas mor, konvertitten som ble mer fanatisk enn sin forsonende muslimske mann. Mikkels far, den berømte karakterskuespilleren som ikke alltid er like karakterfast utenfor scenen. Det gamle naboparet som bor i det barna kalte pepperkakehuset, med skumle assosiasjoner til et gammelt eventyr. For ikke å snakke om enda en venninne av Mikkel, Boel, som svever over handlingen som et mystisk uromoment. Alle kan ha noe å skjule.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Handlingen foregår i november. Omtalt som «den verste måneden». Her er mye tett atmosfære, med mørk skog og dypt vann. «Glasshjertet» går sin gang med stor spenning, gode miljøbeskrivelser og stilsikre dialoger, uten overdrevne virkemidler. Lenge er dette i særklasse. Men igjen, både hos Damhaug og de fleste andre av hans kolleger, blir slutten for dramatisk for sitt eget beste. Denne gangen for sensasjonslysten i sin omgang med psykiske problemer. Den dramatiske forløsningen hører mer hjemme i gammeldagse skrekkfilmer.
Likevel har Torkil Damhaug allerede fått sagt mye om nødvendigheten av å se unge mennesker, hva de sliter med og bærer på, og ta dem på alvor før det er for seint. Dette gir «Glasshjerte» en indre styrke, der mange andre bruker menneskelig svakhet og ulykke til ren underholdning.