Bøker

Helse, miljø og sikkerhet

En mann dør i en arbeidsulykke på et verft. Men hva skjedde egentlig? Marie Landmarks roman gir innsikt i en bransje litteraturen sjelden befatter seg med.

Det starter med en anonym bekymringsmelding. Kvinna som er hovedperson i Marie Landmarks roman «Hendelser uten navn» jobber med HMS-tilsyn, for å forebygge og følge opp arbeidsulykker i industrien. Nå har hun mottatt tips om en arbeidsulykke på et verft på Vestlandet. En arbeider har falt fra stor høyde. Han døde. «I meldingen fortelles det om manglende oppfølging, dårlig opplæring, ansvarsfraskrivelse, det vanlige, og at det var en innleid arbeider, en filippiner, som falt». Hun må ta meldingen på alvor, dra på tilsyn på verftet.

– Omstendighetene er veldig uklare. Hun har problemer med å finne ut nøyaktig hva som har skjedd, og hvem som har ansvaret. Det virker som om ting blir bortforklart. Som om arbeideren ikke var så mye verdt i det store bildet. «Det er sånt som skjer, nå fortsetter vi», er liksom grunntonen, sier Marie Landmark til Dagsavisen.

Arbeidsulykker

Hun bor i Bergen, hvor hun jobber som norsklærer ved det som tidligere het Bergens Tekniske Fagskole, nå Fagskolen i Hordaland. «Hendelser uten navn» er Marie Landmarks debutroman.

– Fagskolen er for folk som har jobba i ulike bransjer, for eksempel i bygg og anlegg, med maskin eller i olja, eller som fremdeles jobber skift innen disse bransjene. Studentene er mellom tjue og femti år. Det er kjempespennende for en som kommer fra akademia å møte deres verden, deres språk, sier Landmark, som har en mastergrad i nordisk.

Hun skrev først en novelle om en arbeidsulykke. Studentene hennes fikk lese, og likte den.

– Man hører en del om hvor texas det var i oljebransjen på syttitallet. Mye er bedre nå. Men det skjer fremdeles mye som ikke er bra. Det er gjort nyere politiske bestemmelser som heller ikke hjelper, for eksempel om friere bruk av innleid arbeidskraft. Det skaper usikkerhet for folk i bransjen, og kan føre til flere ulykker. En ting er å høre om det og lese notiser om ulykker i avisa. Noe annet er å se det på nært hold, sier Landmark.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Realistisk

I romanen nevner hun flere ulykker av den typen hovedpersonen prøver å komme til bunns i. Avkappede fingre. Knuste bein. Fall med døden til følge. Ofte er rapportene mangelfulle, dårlige. Bedriftene prøver å dekke over, unngå bøter eller tiltak som forsinker produksjonen. De har strenge HMS-rutiner på papirer, og viser gjerne fram fine brosjyrer til de utenfra som kommer på tilsyn. Men i praksis hender det litt for ofte at det glipper. Kanskje særlig med innleide arbeidere uten språk, uten opplæring, folk som er innom på korte kontrakter.

– Redaktøren min i forlaget var av og til skeptisk, mente at det jeg skrev virket overdrevet. Men dess mer research jeg gjorde, jo bedre så jeg at det faktisk er slik i mange bransjer. Arbeiderne skader seg oftere enn man tror. De utfører farlig arbeid, sier Landmark.

Rapporter

Hun syns det er interessant å se hva som skjer med alle rapportene som skrives.

– Hvem forvalter det? Hovedpersonen prøver å få kontroll over situasjonen, over det hun driver med, men finner ikke alltid sammenhengene. Arbeiderne har ofte forsvunnet innen hun kommer til bedriften. Så hun må snakke med lederne deres i stedet. De ønsker ikke bråk. Det er noe med hvordan informasjonen forsvinner underveis, hvordan ting kan manipuleres. Det er et sårbart system, lett å misbruke. Ting skal gå skikkelig for seg, men gjør det ofte ikke, sier Landmark.

Mer fra Dagsavisen