Bøker

Hardt, sart og håpefullt

Hemingwaysk språk kler en historie med mange skygger og lavmælte smell.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Joachim Førsund

«Ildverket»

Forlaget Oktober

La oss begynne på omslaget med illustrasjonen til Jessica Dessner, en poet, danser og allkunstner som blant annet har laget omslag for Sufjan Stevens og The National. En persons skygge kastes inn over et landskap som utmerket godt kan være fra øyene utenfor Tønsberg, der romanen foregår. Skyggen er også gjennomskinnelig, den er ubestemmelig og bryter sommeridyllen på en foruroligende måte. Det er skyggen visse voksne legger etter seg over barns liv. Om det er en mann eller kvinne, er ikke godt å si, men begge to vil gi mening.

Hvis skyggen er en kvinne, er hun mor til Sandra. Moren slutter ikke å være tilstede i tenåringens liv selv om noen finner henne i den røde bilen på bunnen av Tredjedammen. Hun satte igjen to kofferter før bilen havnet utfor og forfatteren har tilsynelatende valgt en klassisk historieoppbygning. Noe etterlates noen, noe som gir en bedre og annen forståelse av den som er gått bort. Joachim Førsund har mer enn en opprullingshistorie på hjertet og han har en knyttneve full av språk. «Ildverket»går rett på fra første linje:

«Noen hadde bestemt at jeg måtte flytte til en annen familie. Noen hadde sagt at jeg måtte samle de viktigste tinga mine i en bag, så skulle de komme etter med resten. Jostein fulgte etter meg fra rom til rom mens jeg gikk og pakka. Han trakk pusten for å si noe flere ganger, men det kom ikke noe, for det var ikke noe å si».

Der har du Sandra, ca 14 år. Hun uttrykker seg i et direkte, østnorsk mål iblandet vestfolddialekt, ofte i korte setninger med subjekt først, slik mange unge snakker, men for all del, det er et litterært språk hun fører, et språk som driver både karakter og handling frem. Tilsynelatende er det raskt og handlingsmettet, men leseren får hvile i tilbakeblikk, hverdagslige samtaler som er med å vise den gode relasjonen til Gunnar. Han er en slags stefar som sitter i rullestol og som Sandra, i tillegg til morens død, bærer en dårlig samvittighet for at hun ikke hjelper nok med det praktiske. Gunnar er det gode mennesket. Hun vet hvor hun har ham.

Sandras far er ute av bildet får vi vite. Ja, mon det. Hun finner også en farsfigur i Kåre i den nye familien hun ender hos på Hvasser, noen mil fra Eik i Tønsberg. Hun bys en jevngammel gutt som omtaler henne som søster. I kjøkkenet finnes hans stillfarne mor og familien har oppsyn med en liten hytte på en holme som heter Ildverket og alt dette gir jenta et par nye ting å gruble på.

Sandra finner moren og minnene i landskapene der ute og gradvis får vi se at hun er mer robust i dette livet enn sine jevnaldrende. Førsund har dratt mye ut av lokalkjennskap til området. Landskapene er ikke så ulike de Gunnar Larsen og Sigurd Hoel skildret, men de er selvsagt farget av hva og hvordan Sandra ser. Sønnavinden har en betydelig plass i romanen, og om den varsler om linnere vær og bedre tider, får leseren avgjøre.

Joachim Førsunds kontante stil kan minne om den hardheten Hemingway tilstrebde, men språket er aldri der for å vise seg, for å være raft eller kunstlet: Sandra styrer hvor mye vi får og hun åpner seg mer og mer, fortapt som hun antas å være av både barnevern og omgivelser. Hun opplever at noen har trua og det holder henne gående gjennom det året vi har følge. Det er også språklig kunst når Førsund sirkler inn Ildverket, den vesle hytta på øya og de to familiene som er Sandras flettes sammen og skaper nye undringer hos leseren. Hvem er egentlig hvem her, ved siden av sine funksjoner i Sandras liv? Hvorfor har alle vært borti hennes mor før, uten å ville snakke om det høyst nødvendige?

Sandras synsvinkel er stø og forfatteren lar henne se seg selv utenfra nå og da:

«Jeg merka at folk glante på meg, og da blei jeg flau, for mamma ville heller kjøre ut i Tredjedammen enn å være mora mi; det sa litt om meg. Jeg hadde sikkert glant, jeg også, hvis jeg var en av dem og en av dem var meg».

Dette er en roman etter mitt hjerte. Den underforteller og lar leseren være det fjerde beinet som får en stol til å ikke vippe over i vinden. Uhyggen ligger i måten folk uttrykker seg på og hva de ikke sier. Det er et godt driv gjennom det hele. Selv om enkelte partier kunne vært strammet noe mer opp, er det et solid stykke arbeide fra Joachim Førsund, som debuterte i 2009.

«Ildverket» kan også minne om noen av ungdomsromanene til en annen forfatter fra Tønsberg, Harald Rosenløw-Eeg og dette er definitivt en roman som bør ha appell til lesende tenåringer.