ESSAY
På fotografier står Virginia Woolf (1882-1941) fram som den bleke, forfinede, berømt for romaner som satte en helt ny standard for litteraturen. Men det er heldigvis ikke antydning verken til blekhet, mugg eller støv i denne nye samlingen med prosatekster. Her er det den brennende, sarkastiske og tidvis humoristiske Woolf som står fram i særdeles velformulerte og presise spark mot den patriarkalske samfunnsorden.
Det skal også straks understrekes at oversetteren Merete Alfsen har sin store del av æren for denne lettflytende, elegante norske teksten. Hun har gjennom flere år oversatt Virginia Woolfs mange romaner. De siste årene har derfor norske lesere kunnet glede seg over et representativt utvalg av Virginia Woolfs litterære verk, i norsk språkdrakt.
Som tittelen antyder består vårens samling av to lengre essays, skrevet med ti års mellomrom. Det førstnevnte «Et eget rom», opprinnelig holdt som en forelesning om kvinner og litteratur i Cambridge i 1928, har vært tilgjengelig på norsk tidligere. Mens «Tre guineas» som ble utgitt i 1938, og er et brennende engasjert antikrigsskrift, kommer på norsk for første gang over 70 år etter at det ble skrevet.
Det mest overraskende og slående for en moderne leser er den friskheten og lettheten som særpreger Virginia Woolfs skrivemåte.
Dette er tyngde, framført med letthet. Hun argumenterer og analyserer, hun lener seg til en utstrakt og omfattende lesning av tidligere tiders og sin egen tids bøker, og hun framfører sine synspunkter i en underholdende, tidvis munter, tidvis hånende tone. Og hun rett og slett spidder den mannlige forfengelighet og kvinneforakt med dristighet og selvbevissthet. Denne 130 år gamle kvinnen imponerer også i året 2012.
«Et eget rom» er naturligvis det mest kjente av de to essayene, et referanseverk som mange forholder seg til, kanskje uten å ha lest det. Det er her Virginia Woolf argumenterer for de kjente konkrete kravene om at kvinner må ha egne penger og et eget rom, og helst en utdannelse - for å kunne yte sitt ytterste som skapende kunstnere. Det er her hun trekker fram tidens store romanforfattere, en Charlotte Brontë og en George Eliot, og hevder at de kunne ha skrevet enda bedre bøker om de hadde hatt mulighet til å reise, omgås med mennesker, føre samtaler, og ikke bare levd et stille liv i dagligstuen, med utsikt til en gressbakke.
Det sterkt patriarkalske samfunnet blir gjenstand for en ytterligere nådeløs og barsk analyse i «Tre guineas». Bakteppet er det engelske klassesamfunnet og den ødeleggende 1. verdenskrig, og dette farger essayet på mange nivåer. Mye av stoffet og betraktningene som trekkes fram her kan synes forgangne, naturlig nok. Men kan likevel leses som et spennende historisk dokument. Det er likevel kvaliteten i de veldreide setningene, det brennende engasjementet og evnen til å avsløre og avdekke hulheten i de tradisjonelle samfunnsstrukturene som gjør det sterkeste inntrykket. Og som gjør også denne teksten vel verd å lese.
Noe av de morsomste partiene i dette essayet er viet den mannlige forfengeligheten slik den gir seg uttrykk i sansen for ordener, medaljer. parykker og staselige uniformer. Teksten er dessuten brutt opp av fotografier som viser en erkebiskop i full mundur og representanter for rettsvesen og militærmakt iført ordener og uniformer.
Også i dette essayet er det kvinnenes manglende muligheter for utdannelse og utfoldelse som står sentralt, og som er et stadig tilbakevendende tema.
I «Tre guineas» som i essayet «Et eget rom» er det en fiktiv stemme som henvender seg til en brevskriver og et publikum. I førstnevnte tilfelle ber denne brevskriveren om støtte til «å verne om kultur og tankefrihet» med sikte på å forebygge krig. Det er i denne sammenhengen Virginia Woolf kan hente fram hele sitt arsenal av nådeløse, sarkastisk argumenter og spidde den mannlige brevskriveren ved å henvise til kvinners vilkår.
Virginia Woolf savnet selv formell utdannelse på et høyere nivå, og skal i brev og samtaler ha gitt uttrykk for dette savnet. Hun fikk utdannelse privat i hjemmet, mens brødrene fikk gå på kostskoler og senere universitet. Men hun leste og skrev, hun underviste og skaffet seg et navn som kritiker og kommentator, og ble etter hvert en av de ledende stemmene i den berømte Bloomsbury-kretsen i London.
De to lange essayene, som nå er kommet i en utmerket norsk oversettelse, viser med all tydelighet at Virginia Woolf er verd å lytte til, på tvers av årtiene som er gått.
Det er en forbløffende frisk og modig stemme som stiger opp fra de 270 sidene i denne boka.
turid.larsen@dagsavisen.no