Annonse
Patrick Modianos nye roman er et fascinerende stykke litteratur. FOTO: NTB SCANPIX

Glemsel og gjemsel

Nobelprisvinner Patrick Modianos nyeste roman er en suveren oppvisning i litterær selvbevissthet.

Annonse
Bøker

ROMAN

Patrick Modiano

«Så du ikke går deg bort»

Oversatt av Tom Lotherington

Cappelen Damm

Patrick Modiano gir ikke ved dørene. Han åpner døra på gløtt. Så smekker han den igjen, og ved romanens slutt er du like klok eller like forvirret som ved romanens åpning.

Selv om boka oppleves om behagelig kort med sine 111 sider, krever den både tålmodighet og langsomhet av leseren. Belønningen er en suggererende opplevelse av å bevege seg på kanten av noe gjemt og glemt som denne leseren i sitt enfold trodde ville avdekkes i de siste setninger. Men åpenbaringer er opplagt ikke del av Patrick Modianos litterære prosjekt.

Slik det framstår i denne romanen kan det ligne en moderne versjon av Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid». For også i Patrick Modianos verden er det meste tapt, særlig barndommen. Den lar seg ikke gjenvinne, bare som svært små konkrete spor: en gateadresse, et bilverksted, et navn på en dør. Det meste forblir i mørke, som noe vagt, ikke identifiserbart.

Men veien fram byr på både spenning og mysterier av det sublime slaget. Patrick Modiano trekker leseren til seg med uimotståelig kraft allerede fra første side. Der mottar fortelleren, forfatteren Jean Daragane, en telefon fra en ukjent mann som hevder at han har funnet forfatterens adressebok og gjerne vil overlevere den personlig på en oppgitt adresse. Forfatteren oppfatter stemmen som myk og truende på samme tid, kanskje en pengeutpresser?

Det skal vise seg at den fremmede mannen, som kommer til møtet sammen med sin venninne, bare er opptatt av et helt spesielt navn han har funnet i adresseboka. Et navn og en person Jean Daragane selv ikke kan erindre før etter lang tid. Da dukker både mannen og navnet opp sammen med noen svært vage minner om en kvinne, og om han selv som liten gutt.

Det er tydelig en traumatisk barndom som ligger gjemt et sted i Daraganes «minnebok», men den lar seg ikke framkalle. Et sted mot slutten av romanen står disse setningene: «Til slutt ville han måtte finne det han hadde mistet, som han aldri hadde kunnet fortelle noen om.» Setningene tirrer leserens fantasi og nysgjerrighet, og driver romanen fram. Men veldig mye forblir i det vage og antydende hos Patrick Modiano, og det er kanskje nettopp denne evnen til aldri helt å slippe noe ut i lyset som gjør beretningen både ubehagelig og fascinerende.

Romanen skifter mellom nåtid, den nesten glemte barndomstiden med den mystiske kvinnen, og med årene da Jean Daragane som ganske ung fikk utgitt sin første roman «Sommerens mørke». På disse tre planene beveger fortellingen seg friksjonsløst, minner åpenbares eller forblir i mørke. Mennesker, steder og adresser fra fortida dukker opp, men bare som bruddstykker. Leseren aner og fornemmer, men får ingen forklaringer eller avsløringer. Det hele viskes ut som noe drømmeaktig. Byen Paris med sine gater og plasser er også en viktig og særdeles nærværende del av fortellingen, snarere de grå og trivielle enn de mer pompøse og glamorøse deler av byen.

Patrick Modianos språk og stil beveger seg strengt i det konkrete og nøkterne, her er ingen lange, slyngede «proustske» setninger. Likevel oppnår Patrick Modiano å skape en helt spesiell stemning og atmosfære som både forfører og forvirrer. Som om han vil si: «Se, slik er livene våre, de forsvinner i skyggene, og ikke engang minnene fra barndommen lar seg framkalle.» Til tross for denne litt begredelige atmosfæren oppleves Patrick Modianos bok paradoksalt nok som et stykke vakker og fortrøstningsfull litteratur.

Annonse