Annonse
Kari Bøge.

Gjensyn med Viviann

Kari Bøge byr på et gledelig gjensyn for enhver som har fulgt henne gjennom årene.

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Kari Bøge

«Viviann, fri»

Aschehoug

Viviann er ingen hvem som helst i norsk litteratur, hun smøg seg inn allerede i 1974 i den lille romanen «Viviann, hvit». Da var hun 27 år og gift med Marius. I vårens roman fra Kari Bøge er Viviann blitt en eldre dame, hun lever alene i en leilighet i en stor bygård hun har arvet etter den nå døde eksmannen Marius. Det er et imponerende prosjekt Kari Bøge har levert med sine nå seks bøker med karakterene Viviann, Lin, Marius og Simon, pluss en rekke andre mer eller mindre sentrale personelt. Og det er hele 15 år siden den siste romanen, «Søster, Lin» kom. Med Kari Bøges velkjente reflekterende og analyserende stil, kombinert med et nøkternt, men likevel sanselig språk, har dette gitt forfatteren rom til å undersøke en kvinnes utvikling og relasjoner gjennom et livsløp.

Det er viktig å understreke at «Viviann, fri» er en frittstående roman, men det gir likevel en fin gjenklang til lesningen å ha de tidligere bøkene i minnet. Vårens roman er ingen handlingsmettet, dramatisk fortelling. Den er bygd opp som en indre monolog, der Viviann erindrer og reflekterer over nåtid og fortid, over kjærligheten til Simon, det vanskelige forholdet til Lin og hennes eget behov for å være alene, men også lengselen etter nærhet og fellesskap. Det kan lett bli noe stillestående, nesten innestengt i Kari Bøges roman, spesielt i den første delen er dette merkbart. Den reflekterende stilen er utfordrende, den beveger seg i plutselige tilbakeblikk og erindringsbrokker. Bonusen er skarpe, usentimentale observasjoner av relasjoner mellom foreldre og barn, mellom ektepar og kjærlighetsforhold. Dypest sett handler det om identitet og livsmening. Viviann er bildekunstner, og i romanens åpning er det en Viviann i krise som ordlegger seg mens hun foretar nattlige vandringer i en stille, kald by. Rammeverket i romanen er dagene fram til Julekvelden.

I bygården som hun har arvet holder hun seg med en liten leilighet og et atelier, mens resten av gården er et slags kollektiv, der unge mennesker betaler en minimal husleie for å leve og bo. Et prosjekt som Viviann hadde ideen til, og som ble gjennomført med entusiasme. Nå har hun isolert seg, og begeistringen for kollektivet er forduftet. Smertefulle minner om barndommen flyter opp, hun var bare 13 år da foreldrene døde i en bilulykke, og hun selv og søsteren og broren ble overlatt til en tante og onkel. Forholdet til foreldrene blir beskrevet slik: «For meg ble foreldre synonymt med tomrom». Hun felte ikke en tåre under begravelsen. Foreldrenes ekteskap blir karakterisert som en evigvarende tenniskamp.

Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon

Det er forholdet til Simon, som har vært og kanskje er den store kjærligheten i Vivianns liv, som er det sentrale smertepunktet i romanen. Det er Vivianns tanker omkring mannen, som nå lever sammen med Lin, som stadig martrer også den aldrende Viviann. For kanskje våget hun ikke å kjempe for ham, kanskje manglet hun motet. Og hvor viktig er tilfeldighetene i livet, hvor skjellsettende er de? Viviann kommer ikke til noen konklusjoner, men hun klar etter hvert å nå fram til en større ro, hun klarer å bryte opp og finne seg et nytt feste.

Kari Bøge byr på mange og varierte refleksjoner og betraktninger over kvinneliv og samliv, hun fyller på med fine observasjoner av landskap og lys. Og hun er en skarp iakttaker av relasjoner mellom mennesker, her kan hun være brutalt ærlig. Kari Bøge frir ikke til sine lesere, men hun byr på innsikt og har en spørrende holdning til de sentrale spørsmålene i livet.

Annonse