ROMAN
Lars Kepler
«Kaninjegeren»
Cappelen Damm
Oversatt av Henning J. Gundersen
Kepler-serien (egentlig skrevet av det svenske forfatterparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril) er en suksess av de sjeldne. Den nye boka kommer i et førsteopplag på 50.000 bare i Norge. Den brede appellen har sin forklaring. Bøkene er lettleste, språket enkelt, effektivt og uten stoppunkter, kapitlene unødvendig korte, med nye spenningsmomenter, ikke bare mot slutten av hvert kapittel, men nesten på hver eneste side.
«Kaninjegeren» er den sjette boka om etterforskeren Joona Linna. Den kunne fort ikke blitt noe av, fordi forrige roman sluttet med at han ble dømt til fire års fengsel for uregelmessigheter i tjenesten. Nå må han bare slippes løs igjen. Siden Sveriges utenriksminister er det første offeret her, har sikkerhetstjenesten mistanker om at et større terrorangrep er underveis. De tror en narkodømt syrer organiserer planene. Han blir overført til samme avdeling som Linna, så de skal bli fortrolige nok til at Linna får med seg ut viktig informasjon under en permisjon. Dette tar bare et døgn eller så, til tross for at den mistenkte vet at Linna er politimann.
Parallelt med Linna driver Saga Bauer fra sikkerhetstjenesten sin egen etterforskning. Drømmekvinnen for alle andre enn potensielle terrorister. «De fleste som møter henne første gang, blir helt satt ut, som om noe brister. Hun etterlater seg et savn, som etter en ulykkelig kjærlighet». Vi kommer imidlertid aldri under huden på verken henne eller Joona Linna. Sistnevnte har sin egen ulykkelige kjærlighet å kjempe mot, og vi skjønner ikke helt hvorfor han ikke kommer noen vei. «Han kommer alltid til å være politi», tenker hun som står ham nærmest. I alle fall så lenge bøkene selger så godt som dette.
Tidlig i romanen forstår alle at terroren var et blindspor. Det viser seg nemlig at vi igjen skal fram til en riv ruskende gal seriemorder. Riktignok en som virkelig har noe å hevne, men som gjør det mens han går rundt med en hodepryd av avrevne kaninører, og ringer inn ei barneregle om døde kaniner til dem han skal ta livet av. Og som han tar livet av dem: «Blod fosser ut av snittet og nedover begge sider av kroppen. Kaninjegeren griper tak i tarmene, røsker dem ut og lar dem henge mellom beina på …» For eventuell spennings skyld lar vi navnet henge i lufta. Under hvert drap skal det dessuten gå rituelle 19 minutter fra første anslag til siste dødsstøt. Dette gir forfatterne god tid til å gå i detaljer om metodene.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
I bøkene til Kepler skjer det tilsynelatende noe dramatisk hele tida. En av hovedpersonene kan ikke engang ta en tur hjemom uten at en heis i blokka hans begynner å gå foruroligende opp og ned mens hans selv tar trappa. Så skjer det for en gangs skyld ingen ting, men bare at han går opp trappa er blitt veldig spennende. En kvinnelig avhørsekspert på rutineoppdrag har plutselig ekstrem risikosex siden hun likevel skulle innom toalettet på en oppstillingsplass for trailere. Dette har heller ikke noe med handlingen å gjøre ellers, men får tida til å gå.
Det er vanskelig å gå inn på alle merkverdighetene uten å avsløre for mye av handlingen, men tro meg, dette er ikke til å tro. Boka går mot slutten med en lang heseblesende voldsorgie på et ellers tomt hotell i Nord-Sverige. Så utmattende er dette, og egentlig så lite spennende, at denne anmelderen faktisk sovnet med fire sider igjen, mens alt fortsatt var helt på styr. I tillegg til disse fire sidene kommer en epilog som ser ut som starten på neste bok. Jeg er redd vi kommer tilbake til saken.