ROMAN
Anne Oterholm
«Liljekonvallpiken»
Forlaget Oktober
Denne leseren føler sterkt på samtlige tre følelser under lesingen av årets roman «Liljekonvallpiken». Under tvil kan man også legge til ordet humor. Jo, så absolutt. Det handler om Merete som er 46 år og nyskilt, advokat og mor til to voksne barn. Hun har flyttet fra villaen hun delte med Stian gjennom 25 år, og bor nå i en treromsleilighet i et borettslag. Hun pleier sosial omgang med et ungt par i underetasjen, så unge at de er på samme alder som hennes egne barn, Karin og Haldor. Et underlig valg av venner av en voksen kvinne med et krevende yrke; hun er fast forsvarer i voldtektssaker.
Det føres ingen spennende eller utfordrende dialoger når det unge paret stikker innom advokaten. Det drikkes te, til enhver tid og enhver anledning. Den unge kvinnen Karianne sludrer i vei, og er tydelig mest opptatt av seg selv, i likhet med den unge mannen Mikke, som liker å vise fram musklene sine. Hun er ukebladjournalist og han gjør ikke noe spesielt bortsett fra å ligge i sofaen med videospill. Etter en tid kommer også den litt eldre broren Sigurd inn på arenaen, bredbåndsteknikeren med bosted London, der han har samboer og et par bonusbarn. Denne umake gruppen med karakterer har Anne Oterholm plassert i en rekke ganske trivielle situasjoner, der motsetninger og dramatikk bare er til stede som små gliper i beretningen. Det hele er ganske subtilt, og utført med en letthet som fort kan forveksles med kjedsomhet. Anne Oterholm har denne spesielle evnen til å konstruere historier som vanskelig lar seg beskrive, de unndrar seg forklaring. Men likevel kjenner man sterkt på ubehaget og kanskje på en type desperasjon i en sårbar livssituasjon der ønsket om forandring snarere blir til avmakt og hjelpeløshet enn fornyet styrke. Og som i tidligere bøker leker hun seg med konvensjoner og dagliglivets overfladiske og upresise samtaleformer.
«Liljekonvallpiken» kan sånn sett plasseres på øverste hylle, også fordi forfatteren denne gangen har gjort et dristig og overraskende grep, som i alle fall forbløffet denne leseren. Hun har gitt fortellerstemmen til Jonas, en mann som omtaler seg selv som en gammel venn av Merete, ja, det har tydeligvis vært noe langt mer enn vennskap, i alle fall fra hans side. Denne Jonas kommer hele tida inn i fortellingen som en allviter, en overvåker. Det er tydelig at han ringer Merete i ett sett, men at hun unnlater å ta telefonen. Han opptrer som en slags stalker. Han virker besatt av henne, og fantaserer om henne, og forestiller seg Merete i forskjellige situasjoner.
Å lese denne romanen er som å være med på en slags katt og mus lek. En ganske subtil katt og mus lek, der leseren hele tida tror at Merete er innen rekkevidde, men plutselig smetter unna. Hvem er hun egentlig? Og slik hun framstilles, er det slik hun oppfatter seg selv, eller slik Jonas oppfatter henne? Er det hans fantasier og forestillinger om Merete vi får servert? Anne Oterholm viser i all fall med denne romanen at hun stiller i en helt spesiell klasse. Hun frir ikke til sine lesere, hun stryker dem ikke etter hårene, men serverer fortellinger som har stor originalitet og kvalitet.
LES OGS: Anne Oterholm om Anne Oterholm